Døden har dessverre vært en nær følgesvenn i mange skeives liv. Altfor mange har forlatt oss for tidlig på grunn av aids, livsstilsrelaterte sykdommer eller selvmord.
Som voksen homofil mann har jeg vært i mange begravelser til jevngamle. Det jeg har vært vitne til mang en gang er at både livet og døden til den som begraves har vært preget av skam – egen skam eller familiens skam. Skam som gjør sorgen vondere og mer ensom å bære. Sorg er alltid krevende, men sorg svøpt i skam er uutholdelig.
Begravelsen bør være en hyllest av et liv, ikke en utvisking.
Jeg representerer en begravelsesbransje som kanskje ikke har tilrettelagt godt nok for feiringen av skeive liv. En bransje som tvert imot har bidratt til at det skeive ved livet har blitt oversett eller utelatt. Det er ikke uten grunn at begravelser av skeive har blitt omtalt som utviskingsritualer.
Det levde skeive livet dysses ned, en livspartner omtales som «en nær venn», og en kjønnsidentitet som er kjempet frem i livet nevnes ikke i minneordet. Små grep familier tar i beste mening, for å skåne slektninger eller gjøre det «enklere» for alle, er med på å forsterke skammen.
I verste fall kan det oppleves som et overgrep for de nærmeste, som ikke kjenner igjen den de har mistet. Åpenhet er ikke viktig kun i livet. Åpenhet er viktig også når liv skal minnes og hedres.
Heldigvis ser vi som jobber i begravelsesbyrå mindre og mindre skam i følge med døden. De som gikk foran, stod frem og kjempet for aksept, har påvirket hvordan vi i dag tar farvel med våre skeive. I fjor gravla vi en av våre fremste pionerer, Kim Friele.
De som gikk foran hedres nå åpent også i døden.
Vi begraver heldigvis stadig flere gamle, åpne skeive. Heldigvis fordi de har levd lange liv, og de har levd hele liv. Det er rart å tenke på at dette er relativt nytt. Tidligere var så godt som alle de gamle vi begravde tilsynelatende heterofile. Det er ikke lenger tilfelle.
For å være sikre på at vi ikke drar med oss forutinntatte holdninger, skal vi nå kurse alle våre gravferdskonsulenter i rosa kompetanse, for å øke vår kunnskap om kjønns- og seksualitetsmangfold. For vi må ikke tro at skammen har sluppet grepet. Den lever i beste velgående.
Innledningsvis titulerte jeg meg som en voksen homofil mann. Jeg må innrømme at jeg faktisk synes det er ubehagelig. Jeg er mer komfortabel med å kalle meg «bergenser», «far» og «daglig leder». For meg er det tankevekkende.
Det har gått 50 år siden avkriminaliseringen av homofili i Norge, men 50 år er ikke en livsalder. Vi må fortsatt bekjempe skammen. For mange er det fortsatt krevende å leve hele, frie liv, og det er fortsatt unge mennesker som dør fra oss fordi skammen er for tung å bære.
Så sent som i 2021 rapporterte SSB at skeive i større grad oppgir at vi er mindre tilfredse med livet enn befolkningen generelt, særlig når det gjelder egen økonomi og psykiske helse.
En ny rapport fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser at det er betydelig flere transpersoner som har hatt selvmordstanker og gjort selvmordsforsøk, sammenlignet med cispersoner (de som identifiserer seg med sitt biologiske kjønn).
Derfor er Pride fortsatt en viktig markering og feiring.
Begravelsesbyrået jeg jobber i deltar for første gang i det som forventes å bli en rekordstor parade. Vi ønsker med tydelighet å markere behovet for å begrave skammen, også i døden. Når livets siste seremoni skal planlegges, ønsker vi at den skal gjenspeile at vi i livet er unike og ulike.
Vi velger hver vår vei og skaper liv på hvert vårt vis. Dette må begravelsen gjenspeile, slik at den vi var i livet ikke blir en fremmed i døden.
