Regjeringen erklærte i fjor at de ville «åpne for generell bevæpning i de politidistrikter der politiet selv mener det er den beste løsningen». Nå følger de opp med forslag til ny våpeninstruks. Går forslaget igjennom, innebærer det at deler av norsk politi blir det mest bevæpnete politiet i Norden.
LES OGSÅ: Bolstad: Kjem ikkje til å krevje væpning av politiet
Ubevæpnet i terrorens tidsalder
Norge er et av de få landene der politiet normalt går uten skytevåpen. Storbritannia er et annet. Praksisen der skiller seg også fra den norske, da kun noen politifolk autoriseres for bruk av skytevåpen. Det store flertallet i politiet har ingen våpentrening og kan ikke komme på tale til jobber der man må bruke skytevåpen. Men væpnet politi finnes idag tilgjengelig i såkalte armed response vehicles. Denne måten å drive ubevæpnet på har man holdt fast på i Storbritannia, selv i perioden der terroren fra IRA var på sitt verste.
Denne policy på skytevåpen har stor legitimitet i det britiske samfunn – også blant politifolk. Til sammenligning med Norge har man betydelig færre bevæpnete politifolk tilgjengelig. I praksis har norsk politi større tilgang til skytevåpen enn noe annet nordisk land, i og med at også såkalte «forsterkningsvåpen», maskinpistoler av typen MP 5, finnes i politibilene.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Dødelige skyteepisoder
Når regjeringen vil begrunne endringen i våpenbruk, peker de på kriminalitetsutviklingen, som beskrives med vage formuleringer. De kommenterer ikke at kriminaliteten har gått ned de siste årene – en utvikling vi også har sett i mange andre land.
Det finnes heller ingen henvisning til bruk av væpnet politi mot mennesker med psykiske problemer. Dette er et særlig kritisk punkt. Danmark opplevde en markant økning i dødsfall i skyteepisoder der politiet var involvert. En del av økningen skyldtes situasjoner med psykisk syke personer.
Sverige har også de siste årene sett en kraftig økning av dødelige skyteepisoder som involverte politiet, der flere dreier seg om truende personer i psykisk ubalanse. Mange i Sverige er forundret over politiets våpenbruk.
Diffuse påstander
Men antall bevæpningsordre har økt i Norge, noe som påpekes i høringsnotatet. Men hvorfor det skjer er overhodet ikke undersøkt nærmere. Dette er bemerkelsesverdig. Politidirektoratet (POD) og politidistriktene må jo bruke trusselsituasjonen som grunnlag for beslutningen om generell bevæpning.
Regjeringen ser altså ut til å fremme et forslag om endring av våpeninstruksen uten noen som helst analyse. Man har kun en diffus henvisning til kriminaliteten og en vag påpekning av økning i antall bevæpningsordrer.
Et minimumskrav burde vært at man fant ut av hvilke typer oppdrag det dreier seg om og i forlengelsen av det diskutere hvordan økningen skal møtes. Det er helt klart ikke gitt at svaret skulle bli generell bevæpning av politiet. Det bør understrekes at de siste årene har innrapporteringer til POD om skytevåpenbruk ikke økt, enten det gjelder trusler med skytevåpen eller skudd løsnet. Det faktiske nivået har lenge vært temmelig konstant.
Hvem er bevæpnet? Når?
Om forslaget går igjennom kan befolkningen i noen politidistrikt møte politi som er bevæpnet med skytevåpen, men ikke i andre. Hva innebærer det for menneskers oppfattelse av politiet, for opplevelsen av trygghet? Man åpner til og med for at noen enheter i et distrikt kan få generell bevæpning. Lokalbefolkningen kommer noen ganger til å se bevæpnete politifolk, og noen ganger ikke. Hva blir konsekvensen av det?
I følge høringsnotatet «… må det føreligge objektive haldepunkt for trusselsituasjoner slik at væpning vil kunne auka tryggleiken for tenestepersoner eller publikum.»
Problemet her er uttrykket «objektiv». Hva mener man med det? Er det snakk om at beslutningsgrunnlaget skal bestå av en statistisk analyse av data fra politiets datasystemer? Hvordan er kvaliteten på den informasjonen? Eller dreier det seg om gjennomgang av kritiske situasjoner? Eller kanskje både og? Og hvem skal i så fall utføre disse analysene? Hvor kommer det «objektive» inn?
Hvem skal bevæpnes?
I notatet er det beskrevet at man skal «…. bygge på dei erfaringer og prognoser som politidistriktet og POD gjer omkring både gjeldande forhold og den forventa utvikling.»
Siden POD skal fatte beslutningen, bør POD ha en rett til å overprøve beslutningene når et politidistrikt kommer meg egen analyse og vurdering av situasjonen. Hva skjer om POD ikke godkjenner en søknad om bevæpning fordi grunnlaget blir vurdert til å være for svakt?
Man kan til og med tenke seg situasjoner der politidistrikter for eksempel med like mange eller flere kritiske hendelser som et «bevæpnet» distrikt, likevel ikke ønsker seg generell bevæpning. Skal POD sette opp en slags norm for når generell bevæpning kan komme på tale? Kan POD vedta generell bevæpning mot et distrikts ønsker?
Kan ordningen tilbakekalles?
Det kan hende at det i distrikter med generell bevæpning skjer kontroversielle hendelser i forbindelse med skytevåpenbruk av politiet. Det kan føre til at befolkningen stiller spørsmål ved ordningen.
Situasjonen i Sverige der personer med psykiske problem har blitt dødelig såret av politiet er et eksempel på en slik utvikling. Kan POD beslutte at politiet i et slikt distrikt ikke lenger får ha generell bevæpning? Går det i det hele tatt an å tilbakekalle ordningen, om den viser seg å ha negative konsekvenser?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Lar seg overkjøre
Regjeringens forslag innebærer en radikal forandring av norsk politi. I siste ende innebærer det et skifte så hele det norske politiet regelmessig kan komme til å opptre bevæpnet med skytevåpen. Og det uten at det foreligger et faktagrunnlag verdt navnet.
En slik forandring av et viktig aspekt ved det norske samfunnet burde kun følge etter en grundig, faktabasert gjennomgang av fordeler og ulemper ved ordningen og en lang diskusjon. I stedet har vi fått politikere som lar seg overkjøre av ønskene fra Politiets fellesforbund. Regjeringen stikker av fra sitt ansvar når de overlater beslutningen til politiet.
