Skyld gjerne på koronaen, men vi er mange som har gått gjennom jula med nye tanker dette året.
Enkelte har måttet gå igjennom valgene som har ført oss inn i små, dyre leiligheter, fanget i et forbruksmønster og en levemåte som har føltes mer og mer naturstridig for hver korona-uke som har gått.
Månedene med hjemmekontor, permisjon eller karantene har sneglet seg av gårde, mens internasjonale mediehus som The Washington Post, The Atlantic og The Guardian har pumpet ut den ene artikkelen etter den andre om muligheten for et annet liv:
Plante noe. Prøve å skaffe seg en hageflekk eller en parsell.
Kjøpe ting som lar seg reparere. Sykle til jobben. Lese på papir. Skrive brev. Svømme.
Se noe annet enn rett i en murvegg. Kjenne lukten av skog.
Kort sagt: Et liv som går opp.
Derfor har det heller ikke vært spesielt overraskende å lese at leieprisene i amerikanske storbyer har fått seg en dupp dette året, og at stadig flere snakker høyt om å komme seg vekk – og har gjort det en stund.
Og det verste er jo det, at det livet disse internasjonale trendguruene foreskriver, er jo det som ligger rett utenfor inngangsdøra vår her i denne lille byen hvor jeg bor.
Slik er det i grunnen i de fleste norske byer. Er vi rikere enn vi forstår?
Året vi går inn i er et valgår.
I beste fall kunne det ha betydd at vi tok en grunnleggende samtale om den norske levemåten og hva den betyr, i en verden som trolig kommer til å være preget av etterdønningene etter koronaen i mange tiår framover.
Den samtalen kommer vi ikke til å få. I stedet kommer vi til å bli avspist med det gamle revynummeret «Norsk distriktspolitikk».
Når debattredaksjonene i NRK og TV 2 inviterer norske politikere i studio, handler mye raskt om by mot land, som om det å bo i Norge enten handler om å bo i enden av en forblåst veistubb på Røst eller i en penthouseleilighet på Tjuvholmen.
Rent statistisk sett, bor folk på Notodden.
Finnes det noe mindre sexy enn overlevelsen til byer som Notodden og Levanger? Eller Porsgrunn og Hamar, for den saks skyld? Problemet er at ingen norsk debattleder med vettet i behold ville finne på å ta i spørsmålet. Ingen politiker heller, for den del.
Så der er vi.
De små- og mellomstore norske byene er under press.
Økt netthandel har gjort de fysiske butikkene til en sterkt truet art, og snart kommer Amazon. I kjølvannet av koronapandemien venter både detaljvarehandelen og servicenæringene et varslet blodbad.
Langt verre er det at man de siste årene har satt i gang en rekke omfattende og sprikende samfunnsreformer – nærpolitireform, regionreform, domstolsreform, høgskolereform, jernbanereform, museumsreform – som uten å skjelne til hverandre har gått løs på de små- og mellomstore norske byenes sikreste kort hittil:
Fordelingen av offentlige høykompetansearbeidsplasser.
På toppen av dette kommer stadige omkamper rundt sykehusstruktur og hvilke lokale enheter som skal få lov til å overleve.
Hvis noen skulle få inntrykk av at disse reformene er samkjørte, må den eneste logiske forklaringen være at vedkommende trolig selv sitter i regjeringen.
Kanskje er det største politiske spørsmålet i vår tid – midt oppi klimaendringer og den største økonomiske omstruktureringen etter krigen - nettopp dette:
Hva vil vi med flertallet av byer her i landet?
På sitt beste er livet i den typiske norske byen et liv i balanse mellom jobb og fritid, ambisjoner og lave skuldre, impulser og hvile, business og hagearbeid.
Leser man den ferske trendutgivelsen «The Monocle Book of Gentle Living» (2020), ser man raskt det ubegripelige:
Når de internasjonale trendguruene forsøker å formulere den ideelle måten å leve på post-korona, er det noe så kjedelig som et ordinært, norsk hverdagsliv de beskriver – et liv med kanoturer og bikkje, sylting og safting, i et hus med epletrær i hagen og en kort sykkeltur unna togstasjonen.
Hvor mange offentlige høykompetansejobber skal de stadige reformrundene få lov til å rasjonalisere vekk før vi selv ser potensialet?
I stedet kommer 2021 med nytt stortingsvalg og nye runder med intetsigende «distriktspolitikk»:
Debatter om hvem det er som egentlig skaper noe i dette samfunnet: Barcode-folket eller innbyggerne på en eller annen forblåst øy nordpå?
Hvem er mest oppegående av landets ulvejegere og urbane veganere? Er livet best med yogamatte i Ullevål Hageby eller i muck boots på Vågå?
Og helt stille i bakgrunnen, parallelt med opphørssalget borte i Storgata, dør den norske småbyen.
