Kronikk

Skal jeg våge å si noe politisk nå?

Jeg har alltid vært redd for å snakke politikk. Hvorfor sier jeg så lite når jeg mener så mye?

Frøydis Jørve Strømme

Jeg har bestemt meg for å øve meg på å nærme meg det skumle politiske landskapet, og begynner med den u-skumleste aksjonsformen som fins: postkasseaksjonen, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Kjetil Strømme Jørve

En gang i løpet av ungdomstida ble jeg en av de stille jentene. Som leste mye og tenkte mye, men som sa mindre og mindre. Som jobbet på høygir for å forstå hvordan verden hang sammen, men som paradoksalt nok ble stillere og stillere jo mer jeg forsto.

Særlig når samtalen dreide mot politikk – selv om det var én av de tingene som opptok meg aller mest.

Og særlig hver gang det nærmet seg valg – selv om det var da lysten til å snakke ble aller sterkest.

Det har vært mulig for meg å leve som et slags skap-politisk menneske i nesten et halvt liv.

For politikk – eller, rettere: partipolitikk – er noe av det skumleste jeg vet. Jeg har en sterk forestilling om hva slags type mennesker – og ikke minst, hva slags type jenter og kvinner -som har noe å bidra med i partipolitikken.

Jeg ser for meg en gjeng kule og høyenergiske damer som både er selvsikre, velformulerte, tykkhuda, kjappe, morsomme og utadvendte. De beste blant dem er i tillegg lynende smarte, beleste og oppdaterte.

Og hjelp, som jeg har drømt om å være – eller om en gang å bli – en sånn kvinne.

En kvinne som aldri, aldri er redd for å «ta debatten». Som aldri blir stilt til veggs i et hissig ordskifte, og aldri er bekymret for å gjøre folk rundt seg sinte, redde eller opprørte med meningene sine.

Som aldri blir overveldet eller svimmel av verdens kompleksitet, som aldri ligger våken om natta etter en diskusjon og lurer på hva andre tenker om henne.

Stillheten, som jeg lenge følte var det trygge og komfortable valget, har begynt å føles både utrygg og ukomfortabel.

Den fiktive vidunderkvinnen som danser så krystallklart for mitt indre blikk er, på svært mange vis, min rake motsetning. Og jeg har latt henne bølle meg til taushet i så mange år.

For jeg har tenkt: Deg kan jeg aldri være – så da kan jeg like godt skygge den politiske banen helt, og finne meg helt andre steder der jeg kan bidra.

Og det er kanskje egentlig helt greit, har jeg tenkt.

For heldigvis må vi ikke alle jobbe i politikken for å bidra positivt til samfunnsutviklingen.

Og heldigvis er det ikke så himla viktig at alle rundt meg vet nøyaktig hva jeg mener om alt mulig.

Og heldigvis – HELDIGVIS! – bor vi i et demokrati med hemmelige, frie valg, der også de stilleste av oss med jevne mellomrom kommer til orde, på vår lydløse måte.

Derfor har det vært mulig for meg å leve som et slags skap-politisk menneske i nesten et halvt liv, i likhet med svært mange rundt meg.

Et stille menneske som riktignok er medlem i et politisk lokallag, som fremsnakker og etterspør miljøpolitikk der det føles trygt og ufarlig (jeg har fortsatt til gode at noen blir sinte når jeg legger ut om viktigheten av bydyrking, eller inviterer til søppelplukkaksjon), men som raskt flykter ned på gulvet for å bygge lego med barna hvis samtalen rundt bordet dreier inn på bompenger, flyskam, havvind eller andre potensielt polariserende temaer.

Politikk – eller, rettere: partipolitikk – er noe av det skumleste jeg vet.

Men nå har stillheten, som jeg lenge følte var det trygge og komfortable valget, begynt å føles både utrygg og ukomfortabel. Og jeg har begynt å tenke at dette kanskje ikke er helt greit, likevel.

For meninger har jeg jo, og de er både mange og sterke. Og når lufta rundt meg er full av andre menneskers meninger, mens mine egne meninger bare flakser hvileløst rundt i mitt indre, da vokser en slags vulkansk følelse opp i meg.

Det kjennes ikke greit.

Dessuten blir jeg urolig når jeg ser hvor mange andre – særlig kvinner – rundt meg, som er minst like stille som meg. Hva mener alle disse stille menneskene egentlig? Føler de seg også som vulkaner, rett som det er?

Det er ikke sikkert det kjennes så greit for dem, heller.

Jeg har tenkt: Deg kan jeg aldri være – så da kan jeg like godt skygge den politiske banen helt.

Og hva går egentlig samfunnet glipp av når så mange av oss skyr unna politiske samtaler? Garantert en hel del klokskap og berikende perspektiver. Noe som jo er skikkelig ugreit.

Og hva med døtrene mine, som følger med på alt jeg gjør?

Kommer den konsensussøkende, selvkritiske kvinnerollen jeg og mange av mine medsøstre modellerer til å etse seg inn i underbevisstheten deres som et eksempel til etterfølgelse? Slik at de sakte, men sikkert også blir kneblet av sin egen usikkerhet, og like stille som jeg har vært?

Kommer de også til å tro at de må vite alt, skjønne alt og kunne forklare alt – før de har lov til å si høyt hva de mener?

Kommer de også til å bli til vulkaner? Det er i så fall så lite greit at jeg blir redd.

Denne frykten – sammen med frykten for hva som kan skje hvis ikke norsk politikk snart tar en grønnere retning – får frykten for det politiske ordskiftet til å blekne lite grann. Derfor har jeg bestemt meg for å øve meg på å nærme meg det skumle politiske landskapet, og jeg begynner med den u-skumleste aksjonsformen som fins; postkasseaksjonen.

Jeg blir urolig når jeg ser hvor mange andre, særlig kvinner, som er minst like stille som meg.

Når jeg nå lister meg stille rundt i nabolaget for å legge valgkampmateriell for mitt valgte parti i postkasser til kjente og ukjente (med fare for at jeg treffer noen som er uenige med meg! Og som begynner å diskutere kompliserte ting i raske og velformulerte setninger!), da bryter jeg en lydmur inni meg.

Dette er selvsagt en ørliten handling som garantert ikke vil forandre verden, men som likevel forandrer noe viktig for meg. Det er eksponeringsterapi for en i overkant konfliktsky sjel, og et vågestykke som koster meg en hel del.

Jeg gjør det først og fremst fordi jeg har en følelse av at det haster nå. Klimakrisen og naturkrisen er her allerede, og jeg vil gjøre det jeg kan for å bidra til at flere miljøengasjerte og kunnskapsrike politikere får en plass på Stortinget i de neste fire årene.

Men vel så viktig som hva jeg mener, er dette: at jeg viser de to kuleste jentene jeg kjenner at det er greit å både mene noe og ville noe og tørre å la det komme til uttrykk på ett eller annet vis, selv om du syns det er skummelt å diskutere politikk.

Selv om du ikke er bombesikker på nesten noen ting. Og selv om du syns det er både vanskelig og litt flaut å forklare andre hvordan tankerekkene henger sammen inni deg.

Og jeg håper at mange flere stille, tenkende, engasjerte, slitne og konfliktskye ikke-politikere tør å vise fram meningene sine i ukene som kommer. At flere enn meg finner måter å være bare litt mindre stille på, midt i en bråkete valgkamp.

Da har jeg trua på at mye fint og spennende kan skje.

Les også: