Den store overgrepssaken som NRK meldte om 2. juli avslørte et omfattende pedofilt nettverk som har vært aktivt i 20 år.
Overgrepsmaterialet inneholder flere millioner bilder og videoer av overgrep mot barn fra hele verden. Politiet bekrefter overfor NRK at de har identifisert norske barn på overgrepsbildene.
Produksjon, oppbevaring og spredning av overgrepsmateriale er svært skadelig for barna som rammes. Det er en krenkelse som varer livet ut. Disse barna kan aldri være trygge på at bildene ikke dukker opp ett eller annet sted.
Befatning med fremstilling av seksuelle overgrep mot barn har en øvre strafferamme på tre års fengsel.
I NRK 3. juli uttalte politiadvokat Christian Hatlo at det bør diskuteres om strafferammen bør økes, mens advokat Gunhild Lærum mener at strengere straffer ikke vil hjelpe.
Denne debatten er viktig, men det er et annet spørsmål som også bør stilles:
Bør vi alle få en plikt til å avverge at andre laster ned eller oppbevarer overgrepsmateriale?
Overgrepsmateriale er et unntak
Politiet og rettsvesenet har lagt mye ressurser i å avdekke slike overgrep. Men vi kan beskytte barna våre bedre mot seksuelle overgrep enn det vi gjør i dag hvis vi endrer loven.
Etter straffeloven har du en plikt til å søke å avverge en rekke alvorlige lovbrudd som du mener mest sannsynlig vil skje. Avvergingsplikten gjelder blant annet for drap og seksuelle overgrep mot barn, som voldtekt av barn under 14 år.
Men avvergingsplikten gjelder ikke for det å produsere, laste opp, spre eller oppbevare bilder eller video av seksuelle overgrep mot barn.
I praksis betyr det følgende: Dersom du mener det er mest sannsynlig at naboen mishandler barna sine, har du plikt til å melde fra til politiet eller avverge på annen måte.
Men dersom du mistenker at naboen laster opp eller sprer bilder og videoer som viser overgrep mot barn, har du ikke den samme avvergingsplikten.
Hvorfor er det en forskjell her?
Vi vet at overgrepsmateriale er et resultat av overgrep som har rammet barn. Vi vet også at dersom politiet etterforsker saken og klarer å identifisere barna i overgrepsmaterialet, kan det redde dem ut av nye seksuelle overgrep.
Den som sier ifra, slik som moren gjorde i saken om pedofilinettverket, kan endre mange barns liv.
Når overgrepene får fortsette
Når det gjelder seksuelle overgrep mot barn, gjelder avvergingsplikten uavhengig av taushetsplikten – også leger, prester og psykologer må melde fra.
Tanken bak bestemmelsen er at noen lovbrudd er så skadelige at alle borgere må bidra med det de vet for å forhindre dem. Vi lever i et samfunn og har ansvar for hverandre.
Etter Grunnlovens paragraf 104 har barn krav på respekt for sitt menneskeverd. Det betyr at samfunnet må gjøre sitt ytterste for å hindre alvorlige overgrep mot barn.
Likevel er altså ikke befatning med overgrepsmateriale omfattet av avvergingsplikten etter straffeloven.
Slik loven er i dag, vil en psykolog, lege eller prest være bundet av taushetsplikten hvis en person forteller at han eller hun oppbevarer eller sprer fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn.
Heller ikke vi vanlige borgere har plikt til å si fra dersom vi ikke bare tror, men har en mistanke om at det er mest sannsynlig at for eksempel naboen sitter på eller sprer overgrepsmateriale.
Det til tross for at den som skaffer seg overgrepsmaterialet indirekte bidrar til at det blir begått flere overgrep.
Straffeloven bør endres
Justis- og beredskapsdepartementet behandler for tiden et forslag om å utvide avvergingsplikten til flere nye straffebud.
Likevel har ikke Justisdepartementet vurdert å utvide avvergingsplikten til å gjelde befatning med fremstilling av seksuelle overgrep mot barn.
Dette spørsmålet stilte jeg i boka Tale eller tie i 2017.
Det er underlig at vi alle har en plikt til å avverge en rekke lovbrudd, men ikke har plikt til å si fra til noen om naboer, venner, bekjente eller klienter sitter på fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn.
Straffeloven bør endres slik at vi alle får plikt til å avverge at andre skaffer seg fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn.
