NRK Meny
Replikk

Sjøen – Et lovløst område?

Sjøreisen er ikke lenger målet. Nå er det fart som gjelder. Da trenger vi også lovreguleringer.

Båtliv på Tjøme

Når hensikten er å komme fra et sted til et annet på kortest mulig tid, er det neppe tilstrekkelig å satse på god båtkultur, hevder replikkforfatteren. Bildet er fra Tjøme-skjærgården. (Ill.foto)

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

I Agnes Moxnes´ kommentar «Norske tilstander til sjøs» beskriver hun tilstander som er godt kjent for oss som i alle år har ferdes på sjøen. Problemene er sterkt økende, og i ferd med å bli uholdbare.

I utgangspunktet kan det være interessant å stille seg spørsmålet om hvordan sjøen er å betrakte, sammenlignet med andre steder hvor mennesker ferdes, og hvor det er etablert regler og normer.

Regler for fri ferdsel

Grunnleggende for all menneskelig atferd er at den enkeltes frihet er begrenset av hensynet til allmennheten og til andre menneskers rett til den samme frihet. Det betyr at din rett til utøvelse av aktivitet ikke må påføre andre unødige ulemper.

Er det i denne forbindelsen relevant å sammenligne sjøen med andre rekreasjonsområder som for eksempel vidda og marka, eller sjøen mer å betrakte som vei og motorvei?

Badere, padlere seilbåter og landstedsbåter må redde seg som best de kan.

Det kan være gode argumenter for å si at sjøen verken er vei eller vidde, men for tankeeksperimentets skyld: På vidda er det etablert et omfattende regelsett om motorisert ferdsel i utmark. Godt kjent er diskusjonene om snøskuterkjøring i fjellet og sykling i marka.

Sett fra et rekreasjons – og frilufts-perspektiv er det vanskelig å se at sjøen skulle være fundamentalt annerledes. Det er også verdt å stille spørsmålet om denne forskjellen i så fall tilsier den en totalt annerledes regulering enn vi har i marka og på vidda.

Friheten på sjøen

Nå vil man kunne hevde at sjøveis transport har lange tradisjoner i vårt land, og at det derfor er gode grunner til å betrakte sjøen som transportvei. I så fall vil det være naturlig å se til veitrafikklovens prinsipper, intensjoner og bestemmelser.

I kapitel 2 i loven står det: «Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret. Vegfarende skal også vise hensyn mot dem som bor eller oppholder seg ved vegen». I trafikken gjelder den svakestes rett. Fotgjengernes rett til beskyttelse. Hvem er sjøens fotgjengere?

Basert på dette er det utarbeidet en lang rekke forskrifter om ulike førerkortklasser for størrelser og typer av kjøretøyer. Det er etablert et sinnrikt sett av fartsgrenser for ulike forhold. Det er forskrifter om kjøretøykontroll og dekk-kontroll. Trafikken overvåkes med radar og kontroll av vognkort og sertifikat og så videre.

Jeg har til dags dato aldri opplevd at båtførerbevis har blitt forlangt ved kontroll.

Ferdsel på sjøen reguleres av Friluftslovens § 6 som sier at ferdsel på sjøen er fri for enhver, men i §11 begrenses friheten av kravet til hensynsfull og varsom opptreden.

Reglene om Allemannsretten i strandsonen er mer spesifikk og krever at motorstøy skal begrenses og at spilling av radio og musikk ikke skal forstyrre andre. Det er vanskelig å se at oppankrede partybåter mellom øyene rundt Ostøya og Middagsbukta i Oslos skjærgård etterlever dette regelverket.

På sjøen holder det med et enkelt båtførerbevis for kjøring av store cabincruisere med fart over 40 knop. Det finnes ingen fartøyskontroll og jeg har til dags dato aldri opplevd at båtførerbevis har blitt forlangt ved kontroll. Samtidig er det åpenbart at økt kontroll alene ikke kan løse problemet.

Hykleri om skutere

Vi er nå midt inne i en periode hvor norske kommuner skal ta stilling til lovligheten av vannskutere. Jeg går ut ifra at Justisdepartementet sto på trygg faglig grunn da vannskutere ble forbudt i første omgang, og det skal bli interessant å se med hvilken formell begrunnelse eventuelle kommuner vil begrunne frislipp.

Jeg er av mange grunner motstander av vannskutere, men kan ikke fri meg for at grensesettingen akkurat her er nokså hyklersk. Antakelig har det vært enklere å sette en grense på et fartøy som ennå ikke har nådd noen særlig utbredelse.

Rent prinsipielt er det vel ikke all verdens forskjell på vannskuter og andre små hurtiggående båter.

Rent prinsipielt er det vel ikke all verdens forskjell på vannskuter og andre små hurtiggående båter. Hvis vi erkjenner at vannskuter representerer et problem, må vi tørre å utvide debatten til områder hvor det koster mer popularitet.

Diskusjonen om hurtiggående båter har mange perspektiver. Jeg har ikke engang nevnt det økologiske fotavtrykket av at cabincruiseren foran meg på pumpa i Engelsviken fylte diesel for 20.000 kroner.

Se til Sverige

Moxnes introduserer kulturbegrepet på sjøen og sammenligner med situasjonen i Sverige. Ifølge Redningsselskapet opplyser Den svenske Sjøredningen i Bohuslän at 85 prosent av deres virksomhet er innrettet mot norske fartøyer.

Det er åpenbart for alle som har oppholdt seg på svenskekysten i noen år, at svenskene har en helt annen båtkultur. Dette henger sikkert sammen med en del grunnleggende kulturforskjeller mellom våre land som for eksempel svenskenes «ordning och reda» og køkultur.

I tillegg er det i Sverige innført egne utvidede aktsomhetssoner i skjærgården der alle må sette ned farten. En løsning her i landet kan være å innføre fartsgrenser for alle fartøyer i større deler av skjærgården, eventuelt med egne leder for hurtiggående båter. Det er i alle fall verd å forsøke.

Reisen ikke lenger målet

Det kan være at de høye prisene på feriesteder i strandsonen i Norge, og den gjennomgående sterke økningen i nordmenns kjøpekraft, har ført til en massiv flukt inn i båten som hytte. Denne trenden har vart en stund, men forskjellen er at denne store skaren av båtbrukere, som selvsagt har en plass på sjøen, tidligere beveget seg i 6 knops gåsegang i sine romslige snekker.

I dag har de tatt steget opp i de halvplanende og planende cabincruiserne av ulik størrelse. Dette medfører ofte at det gamle prinsippet om at «Reisen er målet» ikke gjelder lenger. Nå er hensikten å transportere seg så raskt som mulig fra A til B, for så å legge seg til ro.

Det gamle prinsippet om at «Reisen er målet» gjelder ikke lenger.

Dette er bilens prinsipp og ikke båtens. Det gir seg uttrykk i et tog av båter i 20–30 knops fart innaskjærs i skjærgården. Badere, padlere seilbåter og landstedsbåter må redde seg som best de kan.

Vårt regelverk ser ut til å basere seg på at veiledende regler om båtvett skal være tilstrekkelig. Så lenge sjøen ble befolket av mennesker som var oppvokst med og vant til båtlivet, var det kanskje det.

Kultur er en elegant og ubyråkratisk form for styring. Kultur må imidlertid bygges over år, og når den i utilstrekkelig grad er til stede, trenger vi dessverre debatten om regler og sanksjoner.