De rødgrønne årene har vært en gullalder for Norges superrike. Under Europas mest radikale regjering har landet fått 114 nye milliardærer, ifølge bladet Kapitals ferske liste over landets 400 rikeste menn og kvinner. Den aller rikeste av dem, kyprioten John Fredriksen, tjente 55 millioner kroner hver eneste dag i fjor. Deretter følger eiendomskongen Olav Thon (god for 27.7 milliarder), NorgesGruppen-eier Johan Johansson (26 milliarder) og Odd Rema-Reitan (25.25 milliarder).
Det er vanskelig å få det til å gå opp. Det var venstresidas tur nå. SVs Kristin Halvorsen fikk fire år som finansminister. Aps partisekretær Martin Kolberg truet med å «flå de rike». De superrike okket og bar seg. «Nå er det verre her til lands enn noen gang», sa Stein Erik Hagen. «Norge er den siste sovjetstat», klynket Olav Thon. Venstresida tøffet seg, milliardærene gråt krokodilletårer.
Og begge førte befolkningen bak lyset.
SE MIMÍR KRISTJÁNSSON på Lindmo, NRK 1 klokken 21:50!
Ulike ulikhetsmål
Det som står igjen etter åtte år med Jens Stoltenbergs regjering er ikke redusert ulikhet, men milliardærboom. SV-leder Audun Lysbakken gjorde i valgkampen et stort poeng av at forskjellene har gått ned med SV i regjering. Det finnes måter å måle ulikhet på som gir grunnlag for å si at vi etter tretti år med forskjellseksplosjon har fått marginalt mindre ulikhet under de rødgrønne (blant annet den anerkjente Gini-koeffisienten). Det skyldes ikke minst skattereformen som i sin tid ble utformet av den borgerlige regjeringen, men som først trådde i kraft i 2006.
Men ser vi på forskjellen mellom de aller rikeste og de aller fattigste har imidlertid ikke forskjellene gått ned. Den såkalte P10/P90-indikatoren, som sammenligner inntektene til folk på toppen og bunnen av inntektsstigen. Der har forskjellene ligget stabilt.
Og zoomer vi inn på de aller, aller rikeste, oppdager vi at de er i ferd med å kjøre fullstendig ifra. Da de rødgrønne gikk i regjering kontrollerte de fire hundre på toppen knapt femhundre milliarder. Etter åtte år kontrollerer de ifølge Kapital nå 848 milliarder kroner, cirka 85 % av utgiftene på et gjennomsnittlig statsbudsjett. Mens flertallet av oss i de rødgrønne årene har blitt noe likere, har de aller rikeste blitt veldig mye rikere. Da er det ikke vanskelig å forstå hvorfor den rødgrønne grasrota ble sittende hjemme i valgkampen.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Valgkampen som gikk tapt
Likevel brukte Jens Stoltenberg og Audun Lysbakken valgkampen på å snakke ulikhetene ned, framfor å gjøre kampen mot økende forskjeller til en rødgrønn vinnersak. Midt i milliardærenes gullalder handlet stortingsvalget 2013 ikke om vi kunne dra inn mer i skatt fra de superrike for betale for skoler, veier og sykehus, men om vi skulle fjerne den eneste skatten mange av dem faktisk betaler – formuesskatten. Her gjorde de rødgrønne en forsvarskamp i stjerneklassen. Men hvorfor gikk de aldri på offensiven?
Rett skal være rett: Det var noen spede forsøk. Audun Lysbakken tok et oppgjør med den «styrtrike sutreklassen» i sin landsmøtetale. Rødt med Bjørnar Moxnes i spissen dro på rikingssafari på Oslo vest og gikk i bresjen for makslønn på 1,5 millioner. Men stortingsvalget 2013 ble ingen folkeavstemning om økt ulikhet, ganske enkelt fordi de rødgrønne manglet evne eller vilje til å skattlegge de aller rikeste hardere.
Populært å flå de rike
Det er i grunnen ikke til å fatte og begripe at de rødgrønne lot denne kjempesjansen gå fra seg. For hardere skattlegging av de superrike er veldig populært. Hver eneste gang noen spør folk flest hva de mener om forskjellene, er svaret krystallklart. 55 mot 38 prosent vil ikke «godta større lønnsforskjeller enn i dag for å oppmuntre innsatsviljen til den enkelte». 59 prosent mener det er en «hovedoppgave for myndighetene» å redusere de økonomiske forskjellene. Bare 32 prosent mener vi har kommet langt nok.
Hardere skattlegging av de superrike er heller ikke dyrt. Tvert imot tjener man penger på det. De rødgrønne har gjort et stort poeng av at de femten milliardene formuesskatten drar inn finansierer veier, skoler og sykehus. Men hva med de mange titalls milliardene til veier, skoler og sykehus vi kunne dratt inn om vi innførte nye skatter for de superrike?
Hardere skattlegging av de superrike er også en glimrende anledning til å få fram forskjellene i politikken. Mange har forklart de rødgrønnes dårlige valg med at Erna Solberg la kursen inn mot sentrum på spørsmål som velferd og arbeidsliv. Høyre kunne ikke ha gjort det samme i fordelingsspørsmål, ganske enkelt fordi partiets valgkamp er finansiert av de samme superrike det er snakk om å skattlegge. Som partiets rike onkler Jens Ulltveit-Moe, Stein Erik Hagen og Westye Høegh sa i fredagens VG forventer milliardærene skattekutt som takk for sine bidrag til partikassen.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Prøv igjen om fire år
Skattlegging av de superrike går til kjernen av hele venstresidas prosjekt. Det er veldokumentert at store forskjeller reduserer tilliten i samfunnet. Å redusere de økonomiske ulikhetene innebærer en betydelig overføring av makt fra de superrike til folk flest. Dette er hele årsaken til at vi har en venstreside i utgangspunktet.
Populært, innbringende og ideologisk riktig. Det finnes ikke noe bedre kinderegg for de rødgrønne enn skattlegging av Norges styrtrike sutreklasse. Likevel lot de sjansen gå fra seg. Åtte år med rødgrønt styre ble ikke noe oppgjør med Forskjells-Norge, men en eneste lang champagnefest for landets rikeste menn (og noen få kvinner).
De rødgrønne lette hele valgkampen etter en vinnersak som kunne skrape teflonen av Erna Solberg. Hadde de startet en storstilt dugnad for å redusere de økonomiske forskjellene i 2009 kunne entusiasmen for fire nye år vært en helt annen blant folk flest.
Det er ingen grunn til å tro at det blir bedre med Høyre i regjering. Historisk vokser forskjellene raskere under borgerlig styre enn når Ap sitter ved makten. Framfor nye skatter for de aller rikeste får vi nå kutt i formuesskatten og arveavgiften. Det vil gjøre mange av landets rikeste til nullskattytere. Og med tanke på at milliardærene åpnet lommebøkene såpass for Høyre i valgkampen, er det all grunn til å forvente at de får noe tilbake nå.
De rødgrønne tapte valget fordi de ikke gjorde kampen mot økende ulikhet til sin hovedsak. Nå starter den lange og møysommelige jobben med å komme tilbake i 2017. Da bør de rødgrønne stå klar med nye, populære og treffsikre skatter for landets superrike. Kjempesjansen glapp i denne omgang. Men det kommer nye sjanser igjen om fire år.
