Nyheten om Siv Jensens avgang kom overraskende.
At hennes periode gikk mot slutten har vært en naturlig spekulasjon. Å lede et rebellparti av Frps type i femten år, og jobbe døgnet rundt som ansvarlig finansminister i sju av dem, er en drøy akkord.
Når beslutningen ikke ble varslet tidligere, er forklaringen at det nye lederskapet skulle slippe å gå løs på Oslo Frp.
Den slitsomme ryddejobben med de nasjonalkonservative i Ugland Jacobsens krets, måtte Siv Jensen ta ansvaret for.
- LES OGSÅ:
Styrer ledervalget
At Jensen så tydelig pekte på Sylvi Listhaug som arvtaker, oppfattes som et maktgrep. Hvilket det selvfølgelig er.
Samtidig er det en refleks av partiets krise.
Både på den måten at partiet nå ikke tåler en intern strid om lederskap. Hverken om personer eller politikk. Når Siv Jensen lanserer en lederduo med Sylvi Listhaug og Ketil Solvik-Olsen, der den ene på landsmøtet sist tok til orde for til å bruke mer av «innestemmen» og den andre er den i partiet som roper høyest, er det et budskap om å samle fløyene og beholde dualismen i Fremskrittspartiet.
- LES OGSÅ:
I september 2018 tok Sylvi Listhaug over som nestleder i Frp. Her sammen med Ketil Solvik-Olsen og Siv Jensen.
Foto: Fredrik Hagen / NTBSer mot 2025
Selv om ingen vil innrømme det, er partiet nå så langt nede i oppslutning at Frp først og fremst tenker på å vinne styrke til neste valg i 2025.
Om det skulle bli fortsatt Solberg-regjering i høst, er det en bonus.
Men som strategisk mål et det ikke der blikket er for Fremskrittspartiet.
Tilbake til røttene
Siv Jensen forsøkte å alminneliggjøre den tilstand Frp befinner seg i, ved å vise til tidligere partier som etter kompromisser i regjering måtte tre ut av ansvarlige posisjoner og finne seg selv.
KrF i «Bondevik 2», og SV i den rødgrønne perioden, er paralleller.
Problemet for Frp er at dersom parolen om å grave fram røttene og rendyrke ur-identiteten blir det eneste svaret, blir grøften til de stadig mer klimabevisste og moderne partiene på borgerlig side enda dypere.
Rommet til høyre for Høyre
Selvsagt er komposisjonen av Solvik-Olsen og Listhaug et forsøk på å overskride en identitetskonflikt.
Ved hjelp av Listhaugs storslegge, skal partiet vinne stemmer og tyngde. Det vil igjen åpne rommet for partiets pragmatiske sjikt av profesjonaliserte politikere til å innta maktens posisjoner.
Håpet er at Høyres orientering mot sine partnere i sentrum åpner et politisk rom som Frp kan fylle. Tiden vil vise om strategien slår til.
Kombinasjonen av tydelig språk mot den urbane eliten og sosialdemokratisk retorikk på vegne av industri og folk flest, har vist seg effektiv tidligere. Spørsmålet er likevel om trylleformelen kan resirkuleres nok en gang. Det er andre aktører der ute som snakker med lignende stemme.
Anerkjennelse
På dagen da Siv Jensen kunngjør sin avgang som leder, er det på sin plass å gi henne anerkjennelse som en av de dyktigste politikere i sin generasjon.
Man skal ikke snakke med mange i Finansdepartementet, i samarbeidspartier eller med motstandere i opposisjon, for å få tilbakemeldinger om en uvanlig dyktig politiker.
Selv om Fremskrittspartiet og Siv Jensen med styrke avviser å bli plassert i familien av europeiske høyrepopulistiske partier, er det samtidig liten tvil om at partiet har fylt den rollen – riktignok i en mer moderat norsk tapning.
Partiets kanskje største problem, som de ofte deler med andre som er først ute med å fange opp utfordringer i samfunnet, er at de andre partiene har overtatt så mye av analysen de var først ute med.
Det blir Sylvi Listhaugs største utfordring.
