Flue på de rikes vegg

NB! Denne kommentaren røper handlingen i de tre siste episodene av «Succession». Ikke les videre hvis du ikke vil vite hva som skjer.

Jada. «Succession», som fikk sitt siste kapittel i går, var et fenomen, en kritikeryndling og en skarp samtidsdiagnose. Men helt ærlig. Noe av grunnen til at HBO-serien ble så stor, var at den kilte kikkeren i oss alle. Her fikk vi lov å sitte, som noen millioner fluer på veggen, og kikke inn i rom som vanligvis er stengt av for oss.

Dette er den verden der familien Roy, mediemogul Logan Roy og de voksne barna hans, ferdes. De har et selvsagt, automatisk forhold til det som ville vært svimlende luksus for så godt som alle andre.

«Succession» avfødte naturligvis noe nær tusen artikler om klærne til Roy-barna. Slik fikk også menigmann lære uttrykket «quiet luxury»; betegnelsen på de rådyre, logoløse plaggene i nøytrale farger som så ofte hyller inn kroppene til de virkelig rike. Nervøse notater ble tatt.

«Succession» er på sin side full av nervøsitet, bare på andre områder. Serien var et studium i den dødbringende kombinasjonen av aggressiv kapitalisme og personlig skjørhet. Logans barn, som alle vil arve medieimperiet hans, er «nepo babies» i bokstavelig forstand. De er oppdratt i et hjem der konkurranse var en dyd, og der de slåss beinhardt for noe de neppe noen gang kunne få: Foreldrenes kjærlighet.

De er vokst opp med store privilegier, men også med den indre stemmen som hvisker at de kanskje ikke ville klart seg særlig bra uten navnet og nettverket. De føler ingen forpliktelse overfor noen andre enn seg selv.

Da NRK tidligere i vår intervjuet skuespiller Brian Cox, som spilte Logan Roy i serien, sa han at han så på «Succession» som en moralfabel. Som en historie om hvordan samfunnet var kommet dit, at så mye mediemakt var plassert i hendene på folk som ikke på noen måte var opptatt av nyheter, bare av å berike seg selv.

Slik sett var det et snedig knep serieskaper Jesse Armstrong gjorde. Ved å gå så tett inn på kjernefamilien, og alle de følelsesmessige kampesteinene de slepte rundt på, kunne han få publikum til å glemme den høyere himmelen over dem.

Og her er det nødvendig å si at resten av teksten beskriver det som skjer i de siste episodene av «Succession», slik at du kan slutte å lese nå hvis du ikke vil ødelegge noen overraskelser for deg selv.

Uansett. Når vi kommer tett inn på livet til folk, er det vanskelig ikke å få i alle fall litt sympati for dem. Jada, de er kyniske mennesker, men de er vittige, underholdende. Og de har jo sitt å stri med.

Den sympatien fikk seg en betydelig knekk mot slutten av fjerde sesong. Det var da Roy-brødrene Kendall og Roman (Jeremy Strong og Kieran Culkin), ble så desperate etter å beholde kontrollen over farens imperium, at de inngikk en avtale med den høyreradikale kandidaten i det amerikanske presidentvalget. Han skulle gripe inn og hindre at selskapet ble solgt, mot at de utropte ham til valgvinner – før det var grunnlag for det.

Plutselig så publikum at disse skadede barna selv gjerne volder ubotelig skade. De får valget mellom å gjøre det som tjener landet og det som legger et lite plaster på deres eget sjelelige sår. Og valget er ikke spesielt vanskelig.

Siste episode var en verdig slutt, en som sendte seriens tematiske ball, familien, gjennom luften med en fin liten skru før den fikk ligge i ro. Til sist var det Kendalls og Romans søster, Shiv (Sarah Snook), som spente ben for dem. Hun kunne latt dem vinne kampen om selskapet i styret, men valgte i stedet å stemme for salg.

Det ville føre svenske Lukas Mattson (Alexander Skarsgård) til topps i selskapet. Men under ham, i en underdanig, men også mektig rolle: Shivs nesten-eksmann, Tom (Matthew Macfadyen).

Shivs avgjørelse kan leses på forskjellige måter. Det kan ha vært et smålig valg. Kanskje klarte ikke Shiv å se storebroren Kendall ende opp i posisjonen hun selv jobbet så hardt for å få. Det kan ha vært mer idealistisk: Shiv var den som protesterte da brødrene var villige til å la USA forandres til det verre for å få gjennomslag for sin vilje. Og det var liten grunn til å tro at de ville la seg inspirere til å drive med hardtrening av den moralske kjernemuskulaturen i fremtiden.

Så er det en tredje grunn, som er dypere og mer komplisert. Shiv blir ikke dronning, men hun får makt til å krone en slags konge. Hun velger vekk broren sin til fordel for faren til barnet hun bærer i magen. Hun velger den nye familien, den hun selv har laget, fremfor den gamle og dysfunksjonelle.

Samtidig gir hun barnet sitt samme åk som hun selv har båret på. Det kommer til å vokse opp med to foreldre som ikke akkurat har forhold preget av gjensidig respekt og beundring, og som er bundet av hensynet til det store imperiet. Det barnet ville antagelig hatt det bedre hvis foreldrene hadde hatt vanlige jobber, og hvis det kunne gå gjennom hverdagen uten hjertet i halsen, og uten å kaste mistroiske skråblikk til sine nærmeste.

Men det var en god landing. Ikke harmonisk, men det ville da også blitt helt feil. Den var både forståelig og utdypende. Slutten gjorde det også, det skal sies, lett å glemme de sesongene da «Succession» ikke alltid var på sitt skarpeste.

Da var det mange opphetede konfrontasjoner og innbitte telefonsamtaler uten at Roy-familien, og dynamikken dem imellom, egentlig beveget seg en centimeter fremover. Det var sikkert meningen at det skulle være sånn. Men det var utmattende til tider.

Nå er uansett «Succession» over. Fra nå av er serien blitt som et fotoalbum, som det er mulig å ta frem og bla i iblant for å huske begynnelsen på en historie vi nå vet slutten på. Men den store historien, den som Roy-søsknene behandler som sitt eget leketøy, den ruller videre. Og snart er det presidentvalg igjen.