NRK Meny
Kronikk

Sinnataggen for alle

Oslo Kommune strekker loven for langt når de prøver å holde opphavsretten til Gustav Vigelands verker for seg selv.

Sinnataggen maling

Turister tar bilder av Sinnataggen etter at den ble malt med rød maling i fjor.

Foto: Varfjell, Fredrik / NTB scanpix

Det bør ikke være slik at ting er vernet til evig tid, selv om du godt kan si at Griegs og Ibsens arvinger sikkert ville hatt en pen inntekt hvis deres verk ville ha vært vernet fortsatt. Men sånn er det ikke. Etterhvert så blir det en del av vår felles kulturarv som alle kan utnytte som de vil, omtrent som man kan utnytte det meste som finnes av frie ting i Norge.

Det sa jusprofessor Olav Torvund til Dagsrevyen 2. januar i år. Anledningen var at Oslo kommune nå forsøker å varemerke-registrere Gustav Vigelands ikoniske skulptur Sinnataggen og flere andre statuer i Vigelandsparken, for å sikre arven etter Vigeland. Åndsverkloven beskytter nemlig kunstverker i 70 år etter kunstnerens død.

Og fra 1. januar 2014 opphører beskyttelsen på verker av Gustav Vigeland og hans ikoniske arbeider – som «Sinnataggen»,«Mann i sirkel» eller «Monolitten» – kan nå i følge norsk lov kopieres fritt. En av kopienes verdi er at de tilgjengeliggjør kunstverket, og skaper opplevelser som ellers kun ville tilhørt en privilegert klasse.

Kan vi godta at et monopol på Sinnataggen vil frata alle i samfunnet en slik opplevelse?

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Kopi som kreativitet og inspirasjon

Kopier betyr forskjellige ting i forskjellige kulturer. Da jeg studerte i Kina, ble vi sett på som flinke studenter bare hvis vi kunne perfeksjonere det å kopiere et allerede eksisterende kunstverk. Dette er innebygd i tradisjonell kinesisk pedagogikk. Så lenge man studerer skal man se opp til sin mester ved å kopiere. Heldigvis gjelder dette ikke i den vestlige kunstverdenen. I vesten er opphavspersonens rett godt beskyttet og vi som studenter er ikke lenger oppfordret til å kopiere for å kunne bli godtatt som talentfulle.

Det er to tendenser innen opphavsretten. Begge på sitt vis ekstreme.

Iulian Bulai, kunstner

Denne høsten har jeg selv jobbet med å tilgjengeliggjøre Sinnataggen. Mitt masterprosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo har bestått i å jobbe hardt, som en kineser. Hver eneste dag har jeg støpt en kopi av Sinnataggen.

Jeg ønsker å reflektere rundt vår egen innsats i produksjon av kopier, om produksjonsskiftet fra vest til øst og hvordan vi kan forstå kopiens verdi. Prosjektet ble utført både i Kina og i Norge, og på den måten ønsker jeg å binde sammen de to skolene innen kunsten.

Men hvilken rolle spiller kopikulturen i dag? I mitt barndoms hjem i Romania er jeg vokst opp blant kopier av berømte renessansestatuer – dette høres kanskje kitsch ut, men kan hende er jeg blitt kunstner fordi jeg fikk muligheten til å ta inn kopier av Michelangelos Pieta og David.

Venus fra Milo med tre skuffer

Fra Salvador Dalis «Venus fra Milo»-serie. Dette er «Venus fra Milo med tre skuffer», en annen utgave fra samme serie står nå i Ekebergparken i Oslo.

Foto: Flickr / eldbjorgd (CC BY-NC-SA 2.0)

To ekstreme tendenser

Opphavsretten har en lang og rik historie. Den er et resultat av en lovutvikling over 500 år. Tidsperioden et kunstverk er beskyttet under Åndsverkloven har vært helt nede i 14 år og oppe i, som i dag, opphavsmannens levetid + 70 år. Verk av kunstnere som døde i 1944 – som Vigeland – blir tilgjengelige i år.

Opphavsretten skal ivareta opphavspersonens rettigheter og sørge for at åndsverket ikke blir misbrukt. Det er med denne begrunnelsen Oslo kommune nå vil patentere deler av Vigelands arbeider som markedsprodukter selv etter at Åndsverklovens beskyttelse er gått ut.

Vigelandsmuseet har fått forvalte arven etter Vigeland i 70 år.

Iulian Bulai, kunstner

I debatten om opphavsretten kan man se to tendenser, begge på sitt vis ekstreme. Den ene er å ville skape et monopol, som Oslo kommune i denne konkrete saken forsøker. Den andre tendensen er å ønske lettere adgang til åndsverk, for eksempel gjennom fil- og musikkdeling. Denne tendensen kommer ofte fra lobbyister og aktivister som jobber for drastisk å redusere perioden for den faktiske opphavsretten.

Kopimonopolets dilemmaer

En effekt av åndsverkmonopoler kan være at kulturformidling stanses eller reguleres av noen som lar sitt eget monopol prioriteres framfor å utvide verkets publikum. Kan slutten på opphavsretten være det som bidrar til internasjonaliseringen av et verk? Kan fri produksjon av kopier ha en positiv effekt, ved at verket med ett får en plass i vanlige folks dagligliv?

I et hvilket som helst europeisk hjem kan en se suvenirmodeller av kjente verk stå i hylla sammen med reisebøker: Eiffeltårnet, Den lille Havfruen, Det skjeve tårn i Pisa og Notre Dame er i dag kunstverk folk fritt kan ta med seg inn i sin egen stue. Hva er det som gjør Vigelands verker så spesielle at Oslo kommune skal ha enerett på å kopiere dem? Hva er begrunnelsen for en slik proteksjonistisk tankegang?

kunstnere skal kunne leve av våre verk.

Iulian Bulai, kunstner

Vigelandsmuseet hevder at de ønsker å ivareta den kulturelle arven Gustav Vigeland og hans kunst representerer. Men denne arven har de forvaltet i 70 år. Kanskje det er på tide at den forvaltes av flere? Oslo kommune og Vigelandsmuseet søker nå å befeste sin enerett til kunstverkene, men som professor Torvund mener jeg dette er å tøye lovverket. Det naturlige neste steg nå, er at allmennheten får tilgang til skulpturene både i Vigelandsparken og på Vigelandsmuseet. Slik kan både vi her i Norge og utlendinger som vil ha med seg en suvenirer fra Vigelandsparken få tilgang til denne kulturarven.

Sinnatagger

Iulian Bulai har produsert en rekke Sinnatagger som en del av sitt masterprosjekt.

Foto: Iulian Bulai

Utvikling, ikke misbruk

Kunsthistorien viser at viderebruk av kunst som ikke er beskyttet av Åndsverkloven kan skape mye positivt. Det er nok å nevne Marcel Duchamps’ Mona Lisa (lett gjenkjennelig med bart), og Salvador Dalis serie Venus fra Milo med skuffer (hvor et av verkene nå har fått plass i Ekebergskogen).

Disse er utmerkede eksempler på at det er en verdi at kunst som ikke er beskyttet av opphavsretten kan skape nye tolkninger eller nye uttrykk. Her snakker vi om en naturlig utvikling av kunst, ikke misbruk. Alle er velkomne til å bidra med noe nytt, så lenge loven tillater oss det. En patentering av Vigelands kunst vil sette en effektiv stopper for at andre kunstnere kan skape slike nytolkninger som kan få en enestående verdi, på linje med originalen.

Opphavsretten som nødvendig ramme

Samtidig er opphavsretten viktig og nødvendig. Loven om opphavsrett er til for at vi kunstnere skal kunne leve av våre verk. Sånn sett er det bra at både vi og våre barn og barnebarn kan få nytte av beinhardt arbeid. Men etter tre generasjoner er det naturlig at verket skal tilhøre offentligheten.

Det Oslo kommune nå gjør, er å strekke loven for langt.

Iulian Bulai, kunstner

Kanskje kunstverkets overlevelsestest er om det fortsatt vekker offentlig interesse etter at de 70 årene har gått? Kunst og kultur bidrar til menneskets intellektuelle og åndelige utvikling. Hvis vi som samfunn saboterer den prosessen, bidrar vi til å endre kunstens hensikt, som en kilde til spørsmål og svar. Jeg støtter fullstendig opphavsretten, men å forlenge den unødvendig er misbruk.

Da jeg startet masterprosjektet mitt visste jeg at beskyttelsen under Åndsverkloven ville opphøre 1. januar i år, men jeg var ikke klar over at Oslo kommune ville søke å patentere blant annet Sinnataggen, Mann i sirkel, fontenen og Monolitten. For meg som kunstner er det bra at myndighetene ennå ikke har fått svar på sin søknad om å få merkevarebeskyttelse for Sinnataggen. Men det Oslo kommune nå gjør, er å strekke loven for langt. Sinnataggen er for alle.