Da faren min kom til Norge i 1991, bar han på et håp om et bedre liv og en drøm om gratis, høyere utdannelse.
Han gikk fra å være en liten gutt i landsbyen Qhardo i det nordlige Somalia, til å bli en av de første norsksomaliere som tok doktorgrad i Norge.
Historien til faren min er spesiell, men likevel ikke unik. Den er en del av vår felles identitet som nordmenn. Min fars historie inngår i den større, norske ideen om at alle mennesker, uavhengig av bakgrunn, har mulighet til å komme så langt de klarer.
Svartmaler
Historien om faren min er en del av «det multikulturelle eksperimentet» som Ulf-Arvid Mejlænder omtaler i kronikken Si det som det er på NRK Ytring.
Vi har en vei å gå når det gjelder integrering av nye og gamle landsmenn. Likevel er det trist og uaktsomt av Mejlænder å svartmale innvandringens bidrag til det norske samfunnet.
Mejlænder viser til at en forsker fra Statistisk sentralbyrå (SSB) har anslått at hver og en av oss må betale 10.000 kroner mer i skatt fra 2025 for å finansiere kostnadene som innvandring fører med seg.
Mejlænders kronikk er et pussig forsøk på å få innvandringsdebatten til å handle om kostnader. Samtidig som han legger lokk på innvandrernes bidrag til norsk økonomi.
Hver eneste dag bidrar innvandrere til den norske økonomien, i alt fra lavtlønte yrker til forskerstillinger. I 2018 falt arbeidsledigheten blant innvandrere i Norge. Barn av innvandrere toppet statistikken for høyere utdanning i 2017.
Ikke hele sannheten
Problemet til Mejlænder, men også politikere og alternative medier, er at de ikke opplyser om det store bildet. Det består av mer enn skepsis og utelatelse av viktige fakta, grep som bare bidrar til å fyre opp om et skjevt og feilslått bilde av innvandringens utfordringer.
Tallene som Mejlænder viser til er kanskje gode å ha for å underbygge retoriske floskler. Men de forteller ikke hele sannheten.
Gir innvandring skylda
Senest i forrige uke hevdet finansminister Siv Jensen (Frp) at økt innvandring er den viktigste årsaken til økte ulikhet i Norge, ikke at de rike blir rikere.
SSB-forsker Rolf Aaberge svarte med å peke på at det ikke er innvandring som er hovedårsak til at forskjellene øker i Norge.
Det nevner ikke Mejlænder en eneste gang i sin kronikk. Det er kritikkverdig når ulikhetsdebatten er såpass sentral i den tiden vi lever i.
Mejlænder burde belyse de økende forskjellene mellom fattig og rik i Norge når han presenterer innvandring som «vår tids største samfunnsmessige endringsprosess».
Når mediene blir fiender
Ifølge Mejlænder viser tradisjonelle medier begrenset interesse for å utforske problemene som innvandring fører med seg. Han mener det svekker pressens relevans og troverdighet.
For meg virker det heller som at Mejlænder ønsker å skape et fiendebilde der mediene får skylden for å ikke løfte frem sakene folket er opptatt av. Det er en retorikk som vi har sett i flere land, der både venstre- og høyrepopulister fremmer avsky for mediene.
Men vi kan ikke akseptere et slikt fiendebilde. Det er en trussel både for demokratiet og informasjonssamfunnet å vise mistillit til journaliser på en slik feilaktig måte.
Ufint i akademisk innpakning
Det er nærmest hårreisende hvordan Mejlænder framstiller det som et problem at mediene ikke opplyser om den etniske bakgrunnen til landsmenn med utenlandsk opprinnelse.
Han mener at det ikke skal gjøres for å stigmatisere, men for å «analysere innvandringens samfunnsøkonomiske konsekvens og bærekraft».
Dette er ufin retorikk, servert i en akademisk innpakning, for å fyre opp om mer hat og skepsis mot innvandrere fra storsamfunnet.
Å skylde på mediene
Jeg er en ung gutt med innvandrerbakgrunn og sønn av to flyktninger. Jeg er ikke alltid fornøyd med medienes dekning av saker om innvandring og integrering.
NRKs Brennpunkt-dokumentar Norske tilstander om Tøyen-løftet er et eksempel på en fremstilling som ikke lyktes i å vise frem de enorme økonomiske forskjellene i en bydel som Gamle Oslo.
Det er heller ikke ofte at jeg kjenner meg igjen i hvordan innvandrere omtales som gruppe.
Men det betyr ikke at jeg har rett til å male et dystert bilde av mediene som innvandrerfiendtlige. Selv om det er mye følelser involvert i innvandringsdebatten, kan jeg ikke sitte på min høye hest. Jeg skylder ikke på at journalistene er dømt til å være skeptisk til mennesker som meg.
Slik er det nye Norge
Det multikulturelle eksperimentet er en del av det nye Norge, uavhengig av om du liker det eller ei, Ulf-Arvid Mejlænder. Det er vårt felles ansvar å stille krav til at norsk presse ikke er for ensartet i dekningen av innvandring.
Men i en tid der vårt politiske system står overfor en digital trussel, i form av ytterliggående, alternative medier og falske nyheter, er det viktigere enn noensinne å se det store bildet.
Les kronikken til Ulf-Arvid Mejlænder:
