Shilan Shorsh, grunnlegger og leder for Demokratisk kurdisk kvinnegruppe, døde i mai i en brann sin egen leilighet i Bergen. Familien hennes fryktet et mord, men politiet har nå avsluttet etterforskning av saken og uttaler at de utelukker både en ulykke og en straffbar handling. Likevel, Shilan levde i frykt. Hun hadde mottatt flere drapstrusler. Noen ganger tok hun ikke mobiltelefonen med seg hjem, fortalte familien, fordi hun var redd for at hun ble overvåket gjennom den.
Truslene hadde allerede begrenset hennes liv, hun hadde mistet sin frihet. I verdens frieste og mest likestilte land.
Skuffet over aktivistene
Shilan Shorsh ville hjelpe innvandrere som hadde det vanskelig. Allerede i 2005 skrev hun i Bergens Tidende om hvordan kurdiske jenter måtte lyve for foreldrene for å gå på kino. Hun mente kurdiske miljøer aktivt motarbeidet integrering for å ha kontroll over kvinnene.
Hun snakket høyt om kvinner som ble drept, skadet, voldtatt og tvangsgiftet i hennes kultur. Men heller ikke i Vesten kunne Shilan føle seg trygg.
Hvem var det så hun først og fremst klandret? Shilan, som kalte seg kommunist en tid, var skuffet over andre aktivister. Det var ikke menn alene som var ansvarlig for kvinners situasjon, i Shilans øyne. Hun kritiserte også kvinner, som hun mente deltok i undertrykkelsen av andre kvinner. I 2006 skrev hun: «Jeg kom til Norge og ble kjent med kamerater som kalte seg feminister og kvinnesakskjempere. Det som var rart var at kvinnene oppførte seg på akkurat samme måte som kvinnene i Kurdistan.»
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Ofres for minoriteters omdømme
Shilan hadde rett. Feminister i dag står ikke opp for de kvinner som virkelig trenger det. Det er interessant at feminister og antirasister i dag er forent i en hellig allianse. En rapport fra Reform – ressurssenter for menn og Nordisk ministerråd slo fast at fremmedfrykt og antifeminisme hang sammen, og ønsket å kriminalisere antifeministiske ytringer. Det er mildt sagt uforståelig at regjering og departement stiller seg bak en slik dumskap.
Er det virkelig fordi vi mener at vi er «verdensmestre i likestilling», som forskere har påstått, at vi mener kurdisk kultur er kvinneundertrykkende? Roskilde universitet konkluderte nylig med at voldsutsatte minoritetskvinner ties i hjel, og pekte på at også forskere oppfordres til taushet. Det man for enhver pris forsøker å unngå er stigmatisering av grupper.
Innvandrerkvinners velbefinnende ofres til fordel for minoriteters omdømme, på samme måte som NRK i den såkalte romsaken ofret «detaljer» om en voldtatt ung jente og om menneskehandel for å fremme sympati med den i deres øyne misforståtte kulturen romfolket representerer.
Redselen for å støte
Ytringsfrihet og religionsfrihet er ikke motsetningsfulle størrelser, de er avhengig av hverandre. Nordmenns redsel for å støte minoriteter, gjør at ytringsfriheten er den prisen vi er villig til å betale.
Da karikaturstriden raste som verst klarte statsminister Jens Stoltenberg å implisere at trykking av karikaturtegningene var indirekte skyld i at Den norske ambassade i Damaskus ble brent. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var feig nok til å henge ut tidligere redaktør i Magazinet Vebjørn Selbekk som ekstremist fordi han trykket en karikatur.
Frykt og feighet
Dette hykleriet og dobbeltmoralen må ta slutt. Det er en farlig trend å vise svakhet slik, det er farlig å bøye seg overfor trusler og vold på vegne av andre. Men frykt og feighet er ikke den eneste grunnen til selvsensuren som er så utbredt i dag. Det handler også om malplassert toleranse og venstresidens «de svake har alltid rett».
Hvem er de svake? Den som er så krenket at han er villig til å drepe, eller gi moralsk støtte til drap, har aldri vært den svake part. Politikere og media bør være sitt ansvar bevisst i mye større grad enn i dag.
Ytringsfriheten er den mest fundamentale frihet i et velfungerende demokrati, og det en diktator frykter mest – hvilket alle vitnemålene om drap av kritiske røster i ulike diktaturer under Oslo Freedom Forum nylig så sterkt minnet om. Ali Abdulemams fortelling om, og bilder av, tortur og drap av bloggere i Bahrain var forstemmende.
Snakk om frykten
Hvor lenge skal vi unngå å snakke om frykten? Om den rekordstore innvandringen som bringer med seg fundamentalistiske og totalitære krefter som på ingen måte fortjener respekt?
Rushdiesaken var et vendepunkt. Ayaan Hirsi Ali måtte flykte fra Nederland til USA. De danske karikaturtegnerne lever med livvakter. Norske aviser våger ikke trykke Muhammedkarikaturer.
Når bestemte tema er blitt så risikofylt å fremme i Europa, til og med i Norge, så har det ingenting med respekt for religionsfrihet å gjøre å vise sympati med overgriperne. Aviser burde jevnlig trykke Muhammedkarikaturer for å ufarliggjøre, for å vise at man ikke gir etter for trusler om vold. Den sosiale kontrollen og tvangsgifte i innvandrermiljø må motarbeides. Liberale og frafalne muslimer lever også med trusler i Vesten, og det er dem som sviktes.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Kvinners stemme inn i kampen
Religionsfrihet og ytringsfrihet er to sider av samme sak. De forsterker hverandre. Det virker det ikke som om de meningsbærende stemmer i Norge har forstått. Anklager om segregeringspolitikk, rasisme, fascisme, islamofobi og fremmedfrykt i majoritetsbefolkningen er ikke ukjente forklaringsfaktorer for hvorfor integreringen ikke går på skinner.
Det er på tide å se etter andre faktorer. Shilan var en modig kvinne. Hun etterlyste kvinners stemmer i kampen mot undertrykkelse av andre kvinner. I dag er den vestlige feminismens største fiende den hvite middelaldrende mannen, som Reforms rapport viser. Men hvorfor? Dagens egentlige antifeminisme finnes jo i de krefter som ville true Shilan til taushet.
Det er foruroligende at dagens feminister, kvinner som menn, ikke klarer å adressere problemene der de faktisk finnes. For å sikre reell respekt og reell ytringsfrihet er det retten til å krenke vi må støtte, ikke dem som påberoper seg å være krenket. Enhver berettiget kritikk, til og med en kamp for frihet, kan virke krenkende for den intolerante tradisjonsbundne, som Shilans år i frykt viste.
