Sexkjøpsloven – en sovepute?

Kvinner som utsettes for menneskehandel og prostitusjon får ikke et bedre liv av en lovbestemmelse alene. Det er helt andre tiltak som må iverksettes for at de skal få trygghet og muligheten til å leve det livet de ønsker.

prostituerte

Den norske sexkjøpsloven trådte i kraft 1. januar 2009, men har ikke gjort situasjonen for de prostituerte bedre, mener kronikkforfatterne. Arkivfoto.

Foto: NRK
Odd Einar Dørum byline
Tidligere justisminister (V)
Iselin Nybø byline
Stortingsrepresentant og justispolitisktalskvinne (V)
Kronikkvignett Ytring

Aftenposten startet tidligere i år en debatt om avvikling av sexkjøpsloven da de trykket et innlegg av danske Tanja Rahm der hun skrev om sitt tidligere liv som prostituert. Selve debatten som fulgte dreide seg stort sett om hvorvidt sexkjøpsloven bør avvikles eller ikke. Dette er en viktig debatt i seg selv og Venstre har helt siden den ble innført, vært opptatt av at vi som samfunn ikke skulle gjøre hverdagen til de prostituerte vanskeligere enn den allerede er.

Det som er enda viktigere å diskutere er hvorvidt vi har oppnådd de målene som ble satt da sexkjøpsloven ble innført, eller om loven først og fremst har fungert som en sovepute. Er det slik at bare fordi vi har et lovforbud mot kjøp av sex så er tiltakene rundt de prostituerte og menneskehandlerne mindre viktige? Er det slik at vi vedtar en lov for å slippe å ta tak i de virkelige problemene som krever langsiktige løsninger?

Kriminaliserer mulige vitner?

Et av hovedargumentene da sexkjøpsloven ble innført var at dette ville være med å bidra til å få bukt med menneskehandel. Dette er et mål de fleste kan stille seg bak, men er dette noe vi har lykkes med?

Hjelpeapparatet registrerte det høyeste antallet mulige ofre for menneskehandel siden registreringen startet i 2007.

I august 2013 laget Aftenposten en oversikt som viste at i de 4,5 årene sexkjøpsloven da hadde virket var det registrert 119 anmeldelser for menneskehandel med kvinner for prostitusjon. Bare 14 av disse anmeldelsene resulterte i dommer. Samtidig registrerte hjelpeapparatet 239 mulige ofre for menneskehandel i 2012. Det er det høyeste antallet siden registreringen startet i 2007.

Det er grunn til å anta at antallet anmeldte tilfeller av menneskehandel er relativt lite, og at dette er en til dels omfattende virksomhet. Og det er bekymringsfullt at denne virksomheten får fortsette å operere her til lands. Et moment som ikke har vært oppe i debatten så langt er hvilken betydning det har for antallet anmeldelser og muligheten for domfellelse i saker vedrørende menneskehandel når de som har kjøpt sex er kriminalisert. I hvor stor grad har sexkjøpsloven vanskeliggjort at de kriminelle sexkjøperne anmelder noe de tror kan være menneskehandel for så å stille opp som vitne i ettertid?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ingen «quick fix»

Samtidig som svært få blir tatt for menneskehandel rapporterer hjelpetiltakene at kvinnene har mindre tillit til politiet. Dette er bekymringsverdig for politiet skal også beskytte disse kvinnene mot vold, overgrep og trakassering. Den såkalte «Operasjon husløs» har heller ikke styrket forholdet mellom de prostituerte kvinnene og politiet. Politiet har aktivt brukt hallikparagrafen for kaste ut de kvinnene som er offer for prostitusjon, og muligens også offer for menneskehandel. Allerede sårbare kvinner blir med dette enda mer sårbare.

Allerede sårbare kvinner blir enda mer sårbare.

Å få kvinner ut av prostitusjon er ingen «quick fix». Det er mange tiltak som må på plass og man må være villig til å investere mye tid og tålmodighet for å få det til. Det mange ønsker seg er en bolig, en jobb og et vanlig liv. Da må det offentlige være villig til å stille opp med en leilighet og hjelpe til med å skaffe en jobb eller en utdannelse.

De prostituerte er viktigst

De prostituerte er ingen ensartet gruppe kvinner. De har ulik bakgrunn og ulike rettigheter her i Norge. De kvinnene som kommer fra et land utenfor EØS har få eller ingen rettigheter her i landet. Da er det vanskelig for hjelpeapparatet å hjelpe disse kvinnene til et annet liv uten prostitusjon. De kvinnene som kommer fra land innenfor EØS har riktignok flere rettigheter og kan i teorien ta seg annet arbeid her i landet. Mange har likevel et vanskelig liv bak seg som gjør at de har noen ekstra utfordringer på veien. Ikke minst kan språk være en barriere for å komme over i annet arbeid. Mange av kvinnene har behov for norskopplæring og økonomisk støtte mens de lærer seg språket og prøver å få seg en alminnelig jobb.

Mange sliter også med psykiske problemer eller rus. Dette er også noe man ikke kommer seg utav med en gang og som krever langsiktig og koordinert jobbing og investering fra både det offentlige og fra kvinnene selv.

Å innføre en lov viser muligens handlekraft, men hva hjelper det når man ikke oppnår målene?

Som så mange ganger tidligere har vi prøvd å løse et sosialt problem med justispolitiske virkemiddel. Å innføre en lov viser muligens handlekraft, men hva hjelper det når man ikke oppnår målene? Eller når man bruker det som en sovepute, som en god unnskyldning når man ikke samtidig setter i verk de nødvendige sosiale tiltakene?

Nå skal sexkjøpsloven evalueres og kunnskap er alltid nyttig og viktig. For oss i Venstre har hensynet til de prostituerte alltid stått øverst og det skal det fortsette å gjøre. Vi vil også i fortsettelsen løfte de sosiale tiltakene for denne gruppen. De kvinnene som er utsatt for menneskehandel og prostitusjon får ikke et bedre liv av en lovbestemmelse alene. Det er helt andre tiltak som må iverksettes for at de skal få trygghet og muligheten til å leve det livet de ønsker, et slikt liv som de fleste av oss tar for gitt.