Mye surrogatidebatt de senere år har handlet om situasjonen for indiske surrogatmødre. Blant annet VGs kommentatorer har kritisert praksisen standhaftig. Hevder vi at alt er greit fordi kvinnene får godt betalt, kan vi komme til å akseptere at fattige mennesker «frivillig» selger en av sine nyrer. Jeg er glad for at partiet Venstre, som nå ønsker å åpne for såkalt altruistisk surrogati, samtidig ønsker å forby internasjonalt surrogati.
Barna diskrimineres
Debatten om surrogati bør imidlertid ikke starte med situasjonen til voksne – verken barnløse eller surrogatmødre – men handle om de involverte barna. Hovedsaken kan ikke være at voksne mener seg diskriminert. Majoran Vivekananthan, som er ansvarlig redaktør for bladet Utrop, hevdet i Morgenbladet (4/6 2010) at nei til surrogati er det samme som å diskriminere homofile menn. Men er det virkelig statens ansvar å ordne opp fordi menn mangler livmor?
Selv mener jeg at barn blir diskriminert hvis enslige får barn via surrogati, eller Arbeiderpartiet gir enslige rett til kunstig befruktning. Barn som bare har en forelder, får opplagt et dårligere utgangspunkt enn barn med to foreldre. De havner i en ekstra sårbar posisjon – ikke minst hvis deres eneste omsorgsperson rammes av alvorlig sykdom eller får psykiske problemer.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Argumentasjonen rammer ikke enslige foreldre som gjør sitt ytterste for barna sine. De fleste av disse er antagelig enige i at det beste ville ha vært at barna vokste opp med to foreldre. Jeg er selv et slikt barn, siden faren min døde da jeg var fem år. Men det er en grunnleggende forskjell på å gjøre det beste ut av uønsket situasjon, og bevisst å sørge for at enkelte barn fratas to foreldre. Det siste handler om planlagt diskriminering.
Samspillet blir brutt
Hva så med surrogati i Norge? Venstre vil altså åpne for altruistisk surrogati, at en kvinne uten betaling bærer frem et barn for noen andre. Nylig skrev bloggeren Susanna Kaluza en kronikk på NRK Ytring om at hun kunne vært surrogatmor: «Hvorfor skal det være forbudt å hjelpe de som ikke kan få barn?» I denne sammenheng vil noen sammenligne surrogati med organhandel. Vi aksepterer at en mann gir bort sin nyre til en bror. Derimot fordømmer vi at mennesker i den tredje verden selger sin nyre, uansett pris. Dette viser at nettopp det kommersielle aspektet skaper store etiske problemer.
Derfor vil jeg også innrømme at altruistisk surrogati er mindre problematisk. Men det finnes innvendinger, hvis vi setter fokus på barnas situasjon. Det kan hevdes at disse barna kommer noe dårligere ut enn andre barn ved ikke å kunne bli ammet, og ved å miste tilknytningen til den kvinnen som har båret barnet frem. Svangerskapet innebærer et nært samspill, også hormonelt og biokjemisk, mellom den gravide og fosteret. Vi har ikke nok kunnskap om hvilke følger det får for barnet at dette samspillet blir brutt når fødemoren gir den nyfødte fra seg til en annen kvinne.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Biologiens betydning
Jeg vektlegger slike argumenter fordi biologien har betydning. Vi bør ikke overse naturens måte å ordne forplantning. Som kristen tror jeg at Gud står bak biologien, men også mennesker med andre livssyn kan vektlegge at naturen fungerer som den gjør. Det er for eksempel bra at barn må gjennom en pubertet for å bli befruktningsdyktige. Da unngår vi at femåringer blir foreldre.
Biologien forteller at barn blir til ved bidrag fra en mann og en kvinne – ved sæd og egg. Derfor mener jeg at vi ikke står fritt til å mene at to kvinner eller to menn, eller en enslig person, er like bra som en far og en mor. Dernest er naturen ordnet slik at en kvinne, etter å ha båret et barn i ni måneder, er rustet for å ta vare på barnet. Å bryte båndet mellom kvinnen som bærer barnet og kvinnen som skal ivareta barnet etter fødselen finner jeg problematisk.
Gode omsorgspersoner
Det er lett å forstå menneskers lengsel etter barn. Jeg tror også at barnløse – selvsagt også enslige – kan være gode omsorgspersoner. Men det avgjørende bør ikke være voksnes situasjon.
I sin kronikk er Kaluza kritisk til de lange adopsjonskøene og påpeker at det i Norge kan være «vanlig å måtte vente i over fem år fra adopsjonssøknaden er levert og til du får tildelt et barn». Jeg ser også problemet, selv om en grundig adopsjonsprosess er viktig. Strenge regler setter barna i sentrum. Når familiens økonomi vektlegges (selv om mange barn har det bra med lavtlønnede foreldre) og foreldrenes alder er avgjørende (selv om 50-åringer kan ha god omsorgsevne), er årsaken målet om mest mulig trygghet for sårbare barn.
Kanskje er reglene for strenge. Men det er uansett viktig å avvise at alt som avgjør er motivasjonen til det enkelte par. Vi bør tenke mest på barna.
