EUs statsledere besluttet i går å innlede medlemskapsforhandlinger med Serbia. Dette representerer et stort og viktig skritt for Serbia på veien mot medlemskap. Men det betyr også at landet må levere på konkrete reformer som kan være smertefulle og vanskelige.
Bakgrunnen for EUs åpning mot Serbia var den historiske avtalen med Kosovo som ble signert i april i år. Den regulerte forholdet mellom de to landene uten å kreve at Serbia skulle anerkjenne sin tidligere provins som et uavhengig land. Kosovoserberne fikk en rekke rettigheter, mot at de aksepterte å leve etter Kosovos lovverk, ikke Serbias.
Den store lakmustesten for å se om avtalen kunne implementeres var lokalvalget i Kosovo i november, der Serbia for første gang oppfordret kosovoserberne til å delta fremfor å boikotte. Mange valgte likevel det siste, da de føler seg forrådt av Beograd. Denne linjen så ut til å vinne frem i nord-Kosovos viktigste by, Mitrovica, med det resultatet at maskerte menn stormet inn i tre valglokaler og raserte dem og stjal urnene.
Få er i tvil om at disse handlet under instruksjon fra Beograd. To uker senere ble det holdt omvalg og nok kosovoserbere deltok til at den Beograd-støttede «serbiske listen» vant. Det internasjonale samfunnet så stort sett gjennom fingrene med dette, for alle deler ønsket om å få på plass lokale ledere som lytter til Beograd og som kan implementere avtalen videre.
Langt fra en selvfølge
På tross av slike hendelser er det liten tvil om at Beograd fortjener ros og honnør for å ha gjennomført forhandlinger og signert avtalen med sine erkefiender i sør. Statsministeren i Kosovo er Hashim Tachi, den tidligere UCK-geriljaens fremste talsmann, lenge ettersøkt som en kriminell og terrorist i Serbia. På serbisk side var forhandlingene ledet av en av Milosevic’ tidligere håndlangere, statsminister Ivica Dacic.
Det var langt fra noen selvfølge at disse skulle kunne bli enige om noe som helst. Grunnen til at de gjorde det var at begge to desperat trenger EU-støtte og ønsker et fremtidig medlemskap. Press fra USA var en tilleggsfaktor spesielt i Kosovo.
Den sterke mann i serbisk politikk er dog visestatsminister og leder av Serbias største parti, SNS, Aleksandar Vucic. Partiet hans brøt ut fra det beryktede radikale partiet, som ledes av krigsforbrytertiltalte Vojislav Seselj. Sammen med president Toislav Nikolic dannet han for noen år siden partiet SNS som satte EU-integrasjon som førsteprioritet. Det gjorde at Nikolic vant presidentvalget og SNS parlamentsvalget. Det er Vucic som trekker i de fleste trådene i serbisk politikk i dag, og han har satt i gang en stor kampanje mot korrupsjon utført av den forrige regjeringen.
Både dette og avtalen med Kosovo høster han nå ære for både internt og internasjonalt. Han er nå så sterk at de fleste analytikere regner med at han vil skrive ut nyvalg i mars for å styrke seg selv, få nærmest rent flertall i parlamentet og kvitte seg med alliansepartner Ivica Dacic.
Samtidig representerer Vucic en pro-Europeisk fløy internt i partiet, der en del av den gamle garde fortsatt ser mest mot Russland og ser på USA med fiendtlig blikk. NATO-medlemskap er fortsatt et tabu i Serbia (snart 15 år etter NATO-krigen står fortsatt flere utbombede regjeringsbygg igjen i Beograd som en påminnelse), men rykter vil ha det til at Vucic heller ikke vil utelukke dette på sikt. I så fall må han styrke sin egen posisjon i partiet ytterligere.
Tvinger Serbia til å velge
De kommende forhandlingene med EU vil bli krevende. Serbias økonomi er meget svak, landet har lenge vært avhengig av utenlandsinvesteringer for å holde handelsbalansen oppe, men den europeiske krisen – og færre lukrative bedrifter igjen å privatisere – har bremset dette kraftig. Budsjettunderskuddet er nå på rundt 6–7 %. Reformene EU krever vil medføre tøffe omstillinger, nedleggelse av subsidierte statsbedrifter og tungrodd byråkrati. Samtidig må tvilsomme handelsavtaler eller privatiseringer omgjøres.
Det siste berører også Serbias forhold til Russland. Etter Russlands støtte til Serbia i Kosovo-spørsmålet inngikk partene en energiavtale som etter sigende er svært lukrativ for det russiske Gazprom. Avtalen inneholder også mystiske mellom-selskaper basert i skattefrie kommuner i Sveits. Serbia har imidlertid knyttet seg til EUs Energy Community Treaty, som stiller krav til eierskap og transparens, og det er langt fra sikkert at Serbias avtale med Russland møter disse kravene.
Serbia er også en av de europeiske partnerne til den russiske South Stream gassrørledningen, der EU-kommisjonen nylig uttalte at avtalene strider med EUs reglement. Kort fortalt, med mindre Russland skulle akseptere EUs krav kan Serbia i de kommende forhandlingene i større grad enn nå bli tvunget til å måtte velge EU fremfor Russland, og i mindre grad spille på begge hester – slik de har forsøkt så langt.
Klientistisk kultur
En annen stor utfordring for Serbia er den politiske kulturen. Ikke ulikt mange andre sør-europeiske land som Hellas og Italia, er det serbiske systemet i stor grad preget av klientisme. Politisk makt betyr at man fordeler ressurser og posisjoner til seg og sine, og selv med offentlige anbud og andre EU-krav opprettholdes dette systemet på smarte og intrikate måter.
Serbias nye regjering rydder nå opp i korrupsjonen fra den forrige regjeringen, men de fleste observatører mener at den grunnleggende modellen er i intakt. Det er bare noen andre som nyter godt av den nå.
Håpet om EU-medlemskap er den viktigste drivkraften for reform og demokratisering i Serbia, som i regionen for øvrig. Det er derfor klokt og riktig av EU å åpne for forhandlinger nå, selv om det er mange år til Serbia vil være klar for medlemskap. 2020 er trolig den tidligste datoen. Gjennom forhandlingene vil EU i enda større grad kunne guide, lose og dels tvinge Serbia til å gjennomføre de reformene mange håpet på i oktober 2000 da de gikk på gatene for å kaste Milosevic.
