NRK Meny
Kommentar

Sentrums ulike svar

Kveldens resultat av Solberg-samtalene skaper større endringer i det norske politiske landskapet enn man kan få inntrykk av. Det spørs for hvor lenge. Dét er KrFs store dilemma.

Borgerlige samtaler ingress
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Fra oktober 1997 til mars 2000 satt KrF, Senterpartiet og Venstre i statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) sin regjering. Mens særlig Arbeiderpartiet, men også Høyre slikket sår i opposisjon.

I 1998 fikk KrF gjennomslag for kontantstøtten. KrF hadde gjort tidenes beste valg og fikk 13,7 prosents oppslutning. KrF og sentrum var en maktfaktor, partiet var i form.

Når Venstre og KrF fra i dag gjennomfører sin varslede og ulike reaksjon på valgresultatet, befester det inntrykket av at sentrum ikke lenger er en selvstendig og slagkraftig dimensjon i norsk politikk.

Senterpartiet er tydelige på at de ser mot Ap. Venstre er bestevenn med Høyre og har fått økt lyst på å få til noe med de borgerlige.

Det etterlatte inntrykket er at KrF har brent seg på å åpne for å støtte en Støre-ledet regjering dersom det ikke-sosialistiske flertallet falt. Når flertallet faktisk fikk fornyet tillit, ønsker ikke KrF å binde seg for mye til Høyre-Frp-regjeringen de heller ikke gikk inn i for fire år siden.

Som vippeparti står KrF et sted med mye makt, men også et sted det ser ensomt ut å være.

Derfor er spørsmålet hvor lenge de blir stående der.

KrFs dilemma har ridd dem som en mare hele valgkampen. Den valgkampen som endte med 4,2 prosents oppslutning og tidenes aller dårligste valgresultat. Partiet virker strengt tatt ikke lystne på å gjenta en valgkamp i 2021 hvor de ikke er tydelige på om de er for eller mot regjeringen.

Tid og handlingsrom

KrF-leder Knut Arild Hareide prøver med dagens manøver å skaffe seg tid og handlingsrom. Han er ikke bestevenn, men lover å ikke bli uvenn med regjeringen. Han skal stemme for budsjettene deres og de fleste og største sakene.

Samtidig er det ikke til å feie under teppet at han også er bekjent av Støre, Lysbakken og Vedum. De tre store opposisjonspartiene vil selvsagt teste Hareides nye uavhengighet, for noe må da være ulikt for KrF fra forrige periode.

Hareide får et politisk handlingsrom. Og han får tid til å områ seg inn mot kommunevalget i 2019 og stortingsvalget i 2021. Den tiden kan han bruke til å reposisjonere partiet i regjeringsspørsmålet, hvis landsstyret og/eller landsmøtet ser behovet for det.

Når Venstre-leder Trine Skei Grande skal fortsette å samtale med de to regjeringspartiene for å følge opp sin bestevennstrategi. Hun har litt mer selvtillit enn før sommeren, naturlig nok. Derfor er det viktige for Grande å vise at hun følger opp det som viste seg å virke i valgkampen: Å vise tydelig støtte til borgerlig side.

Grande vil nå bruke tiden til å presse frem politiske gjennomslag. Hun vil vise at det sitter langt inne, men ikke er umulig, å gå inn i en regjering, dersom Høyre og Frp bare vil gi henne nok seire.

Hun og partiet har god tid på å bestemme seg. Nå ser det ikke ut til at de bestemmer seg på denne siden av stortingshøsten hvor Høyre og Frps budsjett uansett skal forhandles om i finanskomiteen.

For Venstre er det ikke noe dårlig forhandlingskort at partiet kan være på vei inn i regjering, da nytter det ikke å provosere dem for mye, slik regjeringspartiene gjorde med den etter hvert så berømte bilpakke-ultimatumet for ett år siden.

Venstre kan gå inn i Høyre-Frp-regjeringen, eller få til en omfattende samarbeidsavtale med regjeringen, eller utarbeide en kortere liste med felles forpliktelser. Det gjenstår å se.

Da Venstrelederen oppsummerte landsstyrets tilbakemeldinger forrige uke, var hun tydelig på at rådet fra partiet var å «gjøre noe sammen med KrF.»

Hvor lenge det gjelder, blir spennende å se. Venstre og KrF har gjensidig nytte av å peke på hverandre og har som oftest pekt på at det verste er om partiene blir satt mot hverandre av konkurrenter. Samtidig må begge to først og fremst tenke på seg selv, slik KrF nå har gjort.

Venstre må ta den videre fighten med regjeringen alene.

Borgerlige samtaler
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Bordet fanger

Denne gangen møttes de ikke i statsministerboligen bak slottet slik de har gjort to ganger etter valgseieren. Ei heller innenfor det sorte gitteret på Statsministerens kontor.

De fire ikke-sosialistiske partilederne hadde nå også med seg sine respektive nestledere til nøytral grunn i femte etasje i Stortingets komitéhus.

Fra klokken 14 til 1830 har de tolv fremste politisk tillitsvalgte i partiene som vant valget sittet rundt fem lakkerte, trehvite møtebord.

Stemningen i rommet og disse bordene fanger.

For statsminister og Høyre-leder Erna Solberg har det vært et tydelig mål at samtalene i dag og i tiden fremover skal samle. Hun ønsker å snakke om alt de fire er enige om. Alle utfordringene samfunnet står ovenfor og hvor de fire partiene har felles svar.

Hun ville ikke starte med det vanskeligste, men først og fremst lage en konstruktiv stemning hvor man viser frem enighet og bygger fellesskap og et politisk prosjekt.

Solberg vet selvsagt at hun uansett må bygge felles politiske løsninger uansett hvem og hvor mange som er inne i regjering, og hvor forpliktende samarbeid denne regjeringen har med Stortinget.

Siden Solbergs flertall i de fleste og største sakene hviler på hva disse fire partiene er enige om, er hun avhengig av at de har et godt tillitsforhold, selv om det ikke blir en firepartisavtale.

Nettopp derfor er det mest spennende denne stortingsperioden hvordan KrFs løsrivelse vil slå an, hvordan Venstre tror de får til størst mulig gjennomslag, og hvordan dette skjebnefellesskapet mellom de fire partiene går til valg i 2021.

Erna Solberg har et skjørere grunnlag i Stortinget enn tidligere. Derfor er det enda mer spennende hva som skjer på sikt i løpet av perioden, enn hva som skjer nå før jul.