Kronikk

Selvrealisering i koronaens tid

Jeg gleder meg allerede til å se hvem jeg er, hvem vi er og hva som har verdi når viruset slipper taket og vi kan begynne å leve som før igjen.

Koronaviruset setter sitt preg på Norge. Karl Johans gate i Oslo

En folketom Karl Johans gate i Oslo tirsdag morgen er et av mange bilder på hva korona-epidemien gjør.

Foto: Ole Berg-rusten / NTB Scanpix

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

«Last ikke tiden. Havde tiden været større hadde du bleven mindre». Dette Ibsensitatet i fortauet på Karl Johan har jeg alltid følt meg truffet av.

For hva hvis jeg en dag får den tiden jeg mener jeg trenger for å gjennomføre alle mine uforløste prosjekter? Den dagen blir sannhetens øyeblikk. Hva om jeg mislykkes og ikke kan skylde på tiden?

Jeg kommer sannsynligvis ikke til å ha noe særlig jobb, og inntekter deretter, så lenge koronaepidemien varer. Jeg får all verdens tid til å gjøre hva jeg vil, kanskje til langt utpå høsten. Så nå er det her. Sannhetens øyeblikk.

En ønskefantasi gikk i oppfyllelse.

Paradoksalt nok kjente jeg på en oppstemt spenning da det begynte å gå opp for meg hva denne epidemien kunne komme til å innebære. En ønskefantasi gikk i oppfyllelse. Noe skjedde som tvinger meg til å gjøre andre ting enn det som har fylt dagene mine de siste 10 årene.

Klokken tikker og det er stille rundt meg. Ute skinner solen. Og jeg vet ikke hvor jeg vil med denne artikkelen. Er det mitt gamle jeg, det jeg vil forlate, som vil skrive den, eller kommer den fra det jeg vil bli? Dette spørsmålet kan jeg fritt bruke hele dagen på utforske. Kanskje hele dagen i mange måneder.

Og jeg vet at jeg ikke er alene. Det er mange rundt omkring i Norge og verden for øvrig som har det på samme måte. Og jeg ser på sosiale medier at andre sitter med liknende tanker. Så allerede opplever jeg en ny form for fellesskap. Fellesskapet med andre blir tydeligere enn i den vanlige hverdagen, fordi situasjonen er ny og ekstraordinær. Det skjerper oppmerksomheten. Og jeg har tid til å observere og reflektere over meg selv og mitt forhold til dette fellesskapet.

Fellesskapet med andre blir tydeligere enn i den vanlige hverdagen.

Jeg har den siste tiden tenkt mye på noe Jordan Peterson skriver om å få det bedre. Så snart du har satt «gjør verden bedre» øverst i ditt verdihierarki vil du oppleve dypere mening, skriver han.

Han bruker også et eksempel på et mål i livet som mange sikkert kan kjenne seg igjen i, nemlig å ville ha jobben til sjefen sin. Dette kaller han et smålig mål som gjør din livsverden til et sted fullt av bitterhet, skuffelse og ond vilje. Det finnes sikkert mange slike små mål, for eksempel å tjene mest mulig penger.

Og Peterson skriver «Du innser at det er en feiltakelse å sikte mot et bedre liv hvis prisen er at noen andres liv blir verre. Så du blir kreativ. Du bestemmer deg for å spille et mer krevende spill. Du bestemmer deg for at du vil ha et bedre liv på en sånn måte at det også vil gjøre livet til familien din bedre.»

Og så videre til at det skal bli bedre for dine venner, folk du ikke kjenner, og til slutt dine fiender. Blikkretningen din skifter sier han, og du begynner å se forbi det som har stått i veien for deg uten at du var klar over det. Og du tenker enda videre, at livet ditt blir bedre i dag på en måte som gjør at det blir enda bedre i morgen, og neste uke, og neste år, neste tiår, de neste tusen år. Og for all fremtid. Svimlende perspektiver å ta med seg inn i vår uvisse koronafremtid.

En selv er jo alltid det beste stedet å starte.

For egen del spør jeg om det er meg selv det går mest utover når jeg oppnår de målene jeg har hatt til nå. Da begynner det å bli spennende. En selv er jo alltid det beste stedet å starte. Når trykket i kabinen faller, ta først maske på deg selv og deretter på de som trenger din hjelp til å få den på.

Nå er vi inne i en tid da mange av oss får mulighet til å rydde i våre livsmål. Det handler om å spørre seg selv om hva som er av verdi. Og hva slags verdi. Har det vi lengter etter en innbilt verdi eller en reell verdi. Går det an å skille mellom innbilt og ekte verdi?

En øvelse jeg har blitt veldig glad i i årenes løp er å se etter oppsiden når noe går meg i mot. For det er alltid en oppside og en nedside. En oppside med korona-epidemien for meg er altså tid. En annen har med vaner å gjøre. Vaner er et tveegget sverd i livene våre. Vanen holder oss fast i det vi er, men det er også redskapet for å bli noe annet.

Klarer vi å begynne å gjøre nye ting hver dag, vil vi endre livet vårt. Nå brytes vaner uten at jeg trenger å anstrenge meg. Dette har også med de to dimensjonene orden og kaos å gjøre. Det nye kommer fra kaos, men blir det for mye kaos og for lite orden får vi ikke gjennomført noe. Blir det for mye orden og for lite kaos blir vi fastlåste og klarer ikke å fornye oss. Nå blir det bevegelse i orden/kaos balansen for mange av oss.

Nå er vi inne i en tid da mange av oss får mulighet til å rydde i våre livsmål.

Allerede nå ser vi daglig at folk finner nye løsninger på ting. Vi får prøvd oss på måter å leve på som kan være livsviktig for kloden. Mange må leve enklere en tid fremover. Vi må finne gleder som ikke koster penger. Vi må nå hverandre på nye måter. Himmelen er blå over kinesiske byer. Så midt oppi bekymring, utrygghet og et alvor alle må ta inn over seg er det også er grunn til optimisme og tro på fremtiden.

Jeg gleder meg allerede til å se hvem jeg er, hvem vi er, og hva som har verdi når viruset slipper taket og vi kan begynne å leve som før igjen. Kanskje vi kommer til å leve som aldri før.

Status Norge

Sist oppdatert: 01.06.2020
8442
Smittet
29
Innlagt
236
Døde