Oppvarmingen har startet for lengst. Og snart smeller det. Årets siste måned skal også bli den mest stressende, same procedure as last year. Mer eller mindre frivillig kastes man ut i en maraton av kjøpe- og forventningspress. Det holder jo ikke lenger med et par gaver til hver på julekvelden, hver eneste morgen fra første til tjuefjerde desember skal man våkne opp til en kalendergave, helst med et smil.
I dette landet svir vi årlig av 1 190 000 000 kroner på gaver som åpnes under adventstiden, ifølge DNBs beregninger. Gjør en aldri så liten regneøvelse, og du vil skjønne at det som pakkes inn, ikke akkurat er småtteri. Ungene skal ha, og vi voksne skal ha. Så legger man ut gavene på sosiale medier. Forventningspresset øker.
Men ikke alle deltar i konkurransen. De har rett og slett ikke råd. Andelen fattige i Norge øker. Og noen gjør det unødvendig vanskelig for seg selv: Nordmenns samlede forbruksgjeld lå i fjor på svimlende 102 milliarder kroner, hvorav halvparten var kredittkortgjeld.
Det er ikke jula i seg selv som er problemet. Å kunne avslutte ett år og gli inn i det neste med så mye familiesamvær, god mat og den ene fridagen etter den andre, gir oss overskudd og føles berikende (med mindre man er blant dem som gruer seg til å møte familien). Men oppkjøringen og sløsingen kunne vi ha klart oss godt uten. Selv etter romjulas «pustepause» vil veldig mange gå slitne inn i 2019, etter alle ukene med sosial og økonomisk forstrekkelse.
For når vi ikke fyker rundt etter de fineste jule- og kalendergavene, har vi julebord med jobben, julebord med strikkeklubben, skoleavslutninger, kirkekonserter og det årlige treffet med gamle kolleger. Hvis vi på toppen av alt dette ikke rekker å legge inn de vanlige treningsøktene, er det humøret og samvittigheten som får svi.
Mens vi fortsatt bare er i begynnelsen av desember: La oss stoppe opp, kjenne etter og kanskje revurdere noen av planene for årets siste måned. «I enhver advent er det mange som banker på stengte dører i jakten på et annet og bedre liv. Hva gjør vi med det?» skrev prest Sunniva Gylver i Aftenposten. Kontrasten til nordmenns materielle ødsling i julemåneden er ikke mindre aktuell i 2018.
«Du hører ikke etter,» sa en venn til meg for en stund siden. «Og derfor er det jo ingen vits å fortelle deg noe viktig.» Jeg ble stående som et digert spørsmålstegn. «Mens jeg snakket nå nettopp, dro du opp mobilen, og litt senere så du plutselig på klokka.» Hun hadde rett. Jeg var ikke til stede, det var advent og jeg hadde hodet fullt av ting.
Da jeg i går traff en bekjent, fikk jeg smake den samme typen avvisning. Hun måtte «bare» få bestilt bord på en restaurant, og prøvde å gjennomføre en slags samtale mens hun ble stående og knatte på tastaturet.
Ikke lett å løfte blikket i tider som dette.
