Kronikk

Selvopptatte samtaler

Har terapien gjort meg selvopptatt? Mest sannsynlig.

Eline Skår

For litt siden fikk jeg en kommentar som stakk. Det var en som lirte av seg at man kan bli egoistisk og selvopptatt av å gå i terapi, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Eline Skår

Det er mulig at dette er et betent tema. Målet mitt er ikke å tråkke noen på tærne, men jeg tror praten er viktig å ta. Å gå i terapi gjør noe med deg.

I 13 år har jeg gått i samtaleterapi. I snitt én gang i uken. Det nærmer seg 700 timer med fokus på meg.

Meg, meg, meg.

Hva har alle disse samtalene gjort med meg? Har jeg blitt egoistisk av all terapien? All hjelpen?

Det er ikke sikkert at samtaleterapi er til hjelp for alle. Mennesker er forskjellige, og har ulik nytte av ting. Jeg kan bare snakke for meg selv. Men etter alle disse årene har jeg fått en del erfaring.

I lang tid ventet jeg på at noen eller noe skulle fikse meg og livet mitt.

Kanskje er jeg en av de heldige. Ikke bare har jeg fått hjelp, jeg har også hatt svært godt utbytte av hjelpen.

Samtaleterapi har gitt, og gir meg fremdeles, mye.

Jeg har ikke blitt dullet med i psykiatrien. Opp gjennom årene har jeg blitt utfordret og stilt krav til. Det har fått meg ut av en litt uheldig offerrolle, og gjort meg til den krigeren jeg har blitt i dag.

Men har all terapien utelukkende vært positiv?

For litt siden fikk jeg en kommentar som stakk. Det var en som lirte av seg at man kan bli egoistisk og selvopptatt av å gå i terapi. Den slengbemerkningen svei.

Hvorfor? Fordi det er et snev av en sannhet i det. Men i stedet for å gå rett i forsvar, utforsket jeg det med nysgjerrighet.

Kanskje har det blitt litt mye meg i terapien. Mest sannsynlig.

Har terapien gjort meg selvopptatt? Mest sannsynlig.

Har jeg blitt avhengig av hjelpen? Mest sannsynlig.

Jeg er redd jeg har blitt litt vel navlebeskuende. At jeg har blitt så vant til å snakke om problemer at jeg stadig leter etter nye. Det kan være en uheldig konsekvens av å gå mye i terapi.

Jeg var ganske liten da jeg skjønte at det ikke bare var skrubbsår som kunne gjøre vondt.

Men har det gjort meg til et egoistisk menneske? Jeg velger å tro at det ikke har det. Når man har det bedre med seg selv har man som regel også mer å gi andre.

De aller fleste mennesker har noe egoisme i seg. Ingen er bare altruister. Men etter alle årene i terapi, bryr jeg meg fremdeles om de rundt meg. Det bor fremdeles mye omsorg og empati i meg. Om ikke mer.

Kanskje er det fordi jeg også har vært på den andre siden. Jeg har også vært, og er fremdeles, pårørende. For i tillegg til å ha slitt selv, har jeg vokst opp med psykisk sykdom i nær familie.

Jeg var ganske liten da jeg skjønte at det ikke bare var skrubbsår som kunne gjøre vondt. At det også var mulig å kjenne smerte inni seg. Når jeg i dag ser tilbake, ser jeg at det var svært verdifull innsikt jeg fikk i svært ung alder.

Jeg har ikke blitt dullet med i psykiatrien.

Men da jeg var barn ble ikke psykisk uhelse satt ord på. Mye har skjedd på et par tiår. Ikke bare har vi fått smarttelefoner og selvkjørende biler, vi har også fått en helt annen form for åpenhet om psykisk helse. Det har blitt vanlig å snakke om følelser. Psykisk helse har til og med blitt et tema i skolen.

Men vi har fremdeles en jobb igjen.

Selv har jeg skrevet åpent om egne psykiske utfordringer på bloggen min i noen år nå. Jeg orket ikke å late som om alt var bra.

Så, hva har rundt 700 terapisamtaler gjort med meg? Det er kanskje lettere å svare på hvem jeg hadde vært uten?

Jeg har gått fra å være en depressiv, livslei 16-åring, ei som tvilte på all godhet i verden, til å bli den sterke kvinnen full av håp som jeg i dag er. Jeg har gått fra å tvile på alt og alle, til å se godhet i det meste.

Gjennom alle samtalene har jeg klart å tenke annerledes om meg selv og livet mitt. Jeg har opparbeidet meg mitt helt eget sett med mentale verktøy. Det gjør meg i stand til å mestre utfordringer mer og mer på egen hånd.

Selv om det kanskje kan høres ut som en solskinnshistorie, så er det langt fra sannheten. Det har kostet blod, svette og tårer. Bokstavelig talt. Det har krevd en hel del av egeninnsats og et genuint ønske om endring.

Har jeg blitt avhengig av hjelpen? Mest sannsynlig.

I lang tid ventet jeg på at noen eller noe skulle fikse meg og livet mitt. Nå vet jeg bedre. Jeg har innsett at det faktisk er jeg som må fikse livet mitt. Det tok det lang tid å innse.

Samtidig tror jeg ikke at jeg kjenner ett eneste menneske som ikke behøver noen form for hjelp fra andre. Vi mennesker trenger andre mennesker. Skal man ha utbytte av samtaleterapi, må man jobbe hardt selv. Én time med behandler i uken, er faktisk ikke så mye. Selve arbeidet skjer imellom terapitimene.

Så fort jeg innså dette, fikk jeg fart på sakene. Å gå i samtaleterapi handler om å brette opp ermene og ta i et skikkelig tak selv. Det handler om å forholde seg aktivt til eget liv. For da, bare da, kan endringer skje.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten alle samtalene. Uten all oppfølgingen og hjelpen. Mest sannsynlig hadde jeg ikke vært her. Så til spørsmålet om terapien har gjort meg egoistisk? Svaret er kanskje, kanskje ikke.

Men jeg er i live.

Fikk du med deg denne godt leste kronikken?