I Stavanger fengsel har vi den siste tiden måtte bruke sikkerhetscellene daglig for å hindre at innsatte tar livet sitt.
Å måtte bruke tvang og isolasjon overfor psykisk syke innsatte er uholdbart og uverdig, men et nødvendig onde i forsøk på å holde disse fangene i live.
Der akutt suicidale innsatte i mange tilfeller blir ivaretatt både i lov og regelverk, og også i form av innleggelser i psykiatrien, blir de som forsøker å ta livet sitt gang på gang enten nektet innleggelse eller skrevet ut etter kort tid.
Begrunnelsen er gjerne at vedkommende er «kronisk suicidal», i fagmiljøet kalt «innsatte med tilbakevendende suicidalitet».
Siden 2013 har 50 innsatte tatt sitt eget liv i norske fengsler. Av disse satt 32 i varetekt, mens 18 sonet en dom. Vi vet at selvmordsfaren er forhøyet under varetektsfengsling. Mange er da i en ekstremt sårbar situasjon og i en akutt livskrise.
Dersom sykehus og påtale er uenige om den siktede skal plasseres i varetekt eller på psykiatrisk sykehus, skal det i dag meget sterke argumenter til for å få siktede innlagt. Siktede må være i «en sterkt avvikende sinnstilstand», og avgjørelsen må bygge på en «entydig sakkyndig utredning» for at vedkommende skal kunne legges inn.
Nåløyet for å få varetektinnsatte inn i psykiatrien i disse tilfellene er nesten ugjennomtrengelig. Resultatet er svært ofte at den innsatte havner i kriminalomsorgen.
Også i saker der innsatte har fått sin dom, ser vi at flere skulle vært i psykiatrien. Og de gangene hvor fengslene faktisk klarer å få overført innsatte til helsevesenet, kommer de dessverre ofte i retur.
Hovedspørsmålet blir; hvem skal ta ansvar for gruppen «kronisk suicidale» som faller mellom alle stoler, og som ingen vil ha på sin samvittighet at lykkes i sitt selvmordsforsøk?
Kriminalomsorgens samfunnsoppdrag er at straff skal virke rehabiliterende, og at den skal føre til endring. For å oppnå det, må vi akseptere en viss form for risiko under soning for mennesker med alvorlige psykiske problemer.
Det å møte selvskading med tvang gir størst sikkerhet, men minst rehabilitering. Å bruke tvang er dessuten svært belastende både for innsatte og ansatte. Psykisk syke innsatte bør derfor i større grad få behandling av helsevesenet og være mer stabile, før de kan sone straffen sin. Først da vil straffen virke som den skal.
Sivilombud Hanne Harlem har tidligere sagt at mennesker som er så sterkt selvskadene at de legges i belter, har først og fremst behov for helsehjelp og bør i større grad overføres til spesialisthelsetjenesten.
Det står i grell kontrast til den stadige nedbyggingen av psykiatriske sengeplasser vi ser i dag.
Det er ikke hensiktsmessig å akuttinnlegge innsatte for så å sende dem tilbake til fengsel dagen etter. Men instansene må snakke bedre sammen, og legge til rette for at de innsatte har såpass god psykisk helse at straffen kan gjennomføres i tråd med kriminalomsorgens samfunnsoppdrag.
Kriminalomsorgen har samvittighetsfulle og kompetente fengselsbetjenter, som våker over suicidale innsatte. Det er situasjoner der betjenter i ett øyeblikk skjærer innsatte løs fra hjemmelagede tau, til de i neste øyeblikk sitter sammen med dem og spiller kort.
De aller fleste innsatte har det godt i Stavanger fengsel, som jeg tror de har det i andre norske fengsler. Ansatte gjør sitt ytterste for å behandle alle innsatte med respekt, tillit og empati.
Da er det tungt å se at de økonomiske tildelingene ikke samsvarer med oppdraget vårt. Ifølge de europeiske menneskerettighetene skal vi helst ikke bruke tvangsmidler. Og som institusjon skal vi forebygge psykiske belastningsskader for våre ansatte.
I dag er det ingen systemer som ivaretar mennesker med tilbakevendende suicidalitet godt nok, verken innenfor helse- eller justissektoren.
Vi må få på plass en bedre ordning for å håndtere dette. En god start er å ruste opp psykiatrien så de kan ivareta psykisk syke lovbrytere.
