I begynnelsen av juni i år var 300 valgte delegater og flere hundre observatører fra verdens urfolk samlet til konferansen Áltá 2013 – i Alta. Målet var å enes om en felles posisjon foran FNs verdenskonferanse om urfolk i New York høsten 2014. Sluttdokumentet taler et tydelig språk om at verdens urfolk har en felles, historisk visjon: Vi krever anerkjennelse, respekt og rettferdighet som folk og urfolk.
Aldri har urfolkene i egen regi kommet sammen globalt med et slikt formål. Og aldri har urfolk har hatt en så aktiv og formell rolle i FN som vi nå har i forbindelse med forberedelsene og gjennomføringen av FNs generalforsamlings verdenskonferanse om urfolk neste år.
Kanskje vil det kreve Salomos visdom og tålmodighet. Men vi tror fortsatt på en utvikling til det bedre for alle folk. Nå mer enn noen gang. Det går framover, men fremdeles ligger mye arbeid foran oss.
Knapt anerkjent som mennesker
Gjennom historien er urfolk systematisk blitt utsatt for overgrep. Fremdeles stiger solen opp over brødre og søstre som sliter for overlevelse, som enkeltmennesker og som folk. Fortellinger om kolonisering, assimilering, undertrykkelse og fordrivelse er vanlig blant urfolk.
Og da FN på 1900-tallet vedtok og adopterte konvensjoner om menneskenes og folkenes (nasjonenes) rettigheter, ble det raskt klart at urfolkene ikke var omfattet av det samme vernet som andre folkeslag.
Vi ble ikke anerkjent som folk, knapt nok som mennesker.
Våre likheter samler oss
Omkring 400 millioner mennesker tilhører et av verdens urfolk, basert på urfolksdefinisjonen i ILO-konvensjonen 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Verdens urfolk lever under høyst ulike forhold og rammebetingelser. Likevel: Våre likheter, og vårt felles mål om anerkjennelse og fredelig sameksistens, samler oss.
Etter tre dager med forhandlinger i Alta ble vi enige om et sluttdokument, et sett med anbefalinger som vi håper statene vil slutte seg til under FNs verdenskonferanse om urfolk neste år.
Forut for Áltá 2013-konferansen har de ulike urfolksregionene i verden gjennomført politiske prosesser for å identifisere sine respektive utfordringer. Alle disse er nå samlet i et felles dokument for alle urfolk. Hele prosessen, og gjennomføringen i Alta, kulturlivet, vennligheten og solidariteten er noe å lære av.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kommer ikke utenom selvbestemmelse
På mange vis representerer ILO-konvensjonen nr. 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter det prinsipielle og folkerettslige rammeverket urfolkene trenger. Men det har allikevel vist seg å være en lang vei å gå fra prinsipper til praksis. Neste års FN-konferanse om urfolk handler nettopp om dette: Hvordan omsette folkerett og prinsipper til nasjonal praksis.
Da kommer vi ikke utenom prinsippet om selvbestemmelse. For urfolk er selvbestemmelse like viktig som for andre folk. Det handler ikke om løsrivelse eller statsdannelse, men om en grunnleggende rett for alle folk til selv å utøve myndighet og fatte beslutninger på eget folks vegne. Altså, avgjørende innflytelse i forhold til naturinngrep, ressursutnyttelse, språk, kultur og samfunnsliv.
Ja, virkelig selvbestemmelse for urfolk vil i de fleste tilfeller forutsette politiske, juridiske og økonomiske endringer i hvordan statene forholder seg til urfolk. Det vil endre forholdet mellom majoritet og urfolk. Våre krav er ikke eksklusive eller ekskluderende, og skiller seg ikke fra det andre folk oppfatter som selvsagte rettigheter. Vi anser samisk i skolen som like selvsagt som nordmenns krav om opplæring i norsk i skolen. Urfolk har, som andre folk, en selvsagt rett til å definere seg selv og til å slippe å forsvare sin eksistens.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Fortid, nåtid og framtid
Anerkjennelse av urfolks rett til fortid, nåtid og framtid som folk, er et spørsmål om politisk vilje. Avtaler, internasjonale standarder og statenes urfolkspolitikk kan ikke fastsettes endelig og for all framtid. Slikt må utformes kontinuerlig i samråd mellom statene og de urfolk de gjelder for – og for den tid og den virkelighet de skal gjelde.
Så når vi, verdens urfolk, krever vern av våre tradisjonelle kulturer, samfunn og næringer, må dette vernet også omfatte kulturtrekk og -ytringer, samfunnsformer og næringer vi ennå ikke har utviklet tradisjon for.
Vi anser dette som en selvsagt og innlysende rett for alle folk; å bli anerkjent som selvstendige folk og behandlet likeverdig. Dette er fullt mulig innenfor statenes rammer. Og dette er urfolkenes felles budskap til verden: Intet om oss – uten oss.
