NRK Meny
Kronikk

Selfie i selvhevdelsens tid

Foreldregenerasjonen kritiserer ungdommen for å være selvopptatte. Vi bør heller rette blikket mot oss selv.

BRITAIN-ENTERTAINMENT-ART-PHOTOGRAPHY-SELFIE

Det er ikke teknologien som gjør «selfie-generasjonen» selvopptatt. Foreldregenerasjonen er minst like narsissistiske, hevder kronikkforfatteren. Bildet er fra visningen av installasjonen «Hello World!» av den amerikanske kunstneren Christopher Baker på utstillingen «From selfie to self-expression» på Saatchi Gallery i London i mars i år.

Foto: JUSTIN TALLIS / AFP

I mange år har jeg fortalt mine elever om umuligheten av å kategorisere samtiden vi selv er en del av. Den klare forenklingen av fortiden i epoker og tendenser synes å bli mer vanskelig jo nærmer elevenes egen samtid vi kommer.

Jeg innser nå at jeg har tatt feil, for elevene svarer umiddelbart når jeg ber dem sette merkelapp på sin egen samtidslitteratur: Virkelighetslitteratur! Det skrivende (les: lidende) subjekt! Knausgård, Hjort, Espedal, Gulliksen og Linderborg er nok eksempler til at de få godkjent begrunnelse av påstanden. Men det lidende subjektet stopper ikke i litteraturen, snarere er litteraturen en virkning av tendensen i samfunnet.

Teknologisk narsissisme

Heller ikke dette er en påstand nok til å få høy grad av måloppnåelse på tentamen. Likevel bør vi stoppe nettopp her, jeg og elevene mine. 18-åringene er kjent med anklagen rettet mot seg, om dekadansen i selfie -generasjonen de er en del av.

Vi som tilhører generasjonen over spør oss hva det gjør med samfunnet når Narkissos har teknologien til å publisere sitt speilbilde og høste «likes» i sosiale medier. De unge narsissistene rister vantro på hodet før de igjen vender sine «duck-face» mot sine Iphone 7.

Kanskje er det nettopp posisjonen bak skjermene som gjør dem i stand til å rette et skråblikk i retur mot oss, generasjonen over, vi indignerte. Og jeg håper de er nådeløse. For det er ikke bare teknologien som gjør at en hel generasjon går tapt i sitt eget publiserte speilbilde. De har lært det et sted, fra oss.

De unge narsissistene rister vantro på hodet før de igjen vender sine «duck-face» mot sine iPhone 7.

Den selvopptatte litteraturen

Knausgård har oppnådd rikdom og ære ved å fremstille sin egen kamp for å opprettholde sitt selvbilde i tilværelsens uutholdelige letthet gjennom å synliggjøre sine tilsynelatende svakheter. Geir Gulliksen insisterte på avstanden mellom seg selv og jeg-personene i romanen «Historie om et ekteskap» etter at han ble innhentet av virkeligheten (les: ekskona) samtidig som han i neste setning opplyste om at det ikke var henne han høstet inspirasjon fra, men sin nåværende kone.

Vigdis Hjort ble paradoksalt nok overgått av Ingunn Økland som ble enda mer ivrig etter å stadfeste sammenheng mellom liv og verk i sin leting blant gamle begravelsessanger.

Men det stopper ikke i de litterære salongene. I podkaster har vi fått indirekte kjennskap til Schaus runkelyder, til Tusviks nye rumpehull, utroskap, riding av pikk i solnedgang, Faen og hans oldemor.

Vi er en foreldregenerasjon opphengt i oss selv.

Akademia følger med

I den kulørte ukepressen har det blitt et smart karrieretrekk å fortelle om egen angst og beven mens unge, pene, suksessfulle kvinner som er åpne om sin kamp mot spiseforstyrrelser, stadig lokker mine elever til å tro at sulting er en mulig vei til suksess.

Også i akademia er navlebeskuelsen etter hvert påfallende. I påskenummeret av Morgenbladet og A-magasinet kunne vi supplere historien om Jesu lidelse med den tidligere Presten som identifiserer seg med en mislykket Job i et hus med eplehage i Skien.

Det var definitivt et mer sofistikert bilde som ble tegnet av ham mellom pappkassene i melankoliens duse lys, enn den forsmådde kvinnen som blottla sin manns svik og skjeve pikk i podkastens høylyse dag. Men er de ikke begge en del av den samme tendensen?

Har elevenes skråblikk fått meg til å glemme at kunsten og litteraturen er brolagt med svekkede sjelsevner og sønderskutte ører? Nei, og jeg takker stadig Gud (om vi fortsatt skal være i Jobs univers) for at han sendte sine syv uår og vel så det over Munch, Hamsun, Dostojevskij, Plath, Woolf, Jæger, Kafka og Mykle, og at de ikke lot seg affisere av hverken søksmål eller forsmådde elskere. Og jeg innrømmer det gjerne: Det har kommet mye god litteratur også fra dagens lidende forfattere.

De lidende sjeler

Men omfanget! Omfanget er i dag så overveldende at jeg lurer på hvor mange lidende sjeler vi skal måtte tåle. Og da snakker jeg selvfølgelig ikke om den objektive lidelsen vi får se i deler av verden hvor Job virkelig bor, langt fra i-landsproblemene vi påfører våre sarte sjeler. Hvor mange private lidelseshistorier det plass til i norsk offentlighet? Er ikke vår generasjons intimitetstyranni verre enn selfie- generasjonens trutmunner?

Omfanget er i dag så overveldende at jeg lurer på hvor mange lidende sjeler vi skal måtte tåle.

I begynnelsen av min lærerkarriere forsøkte jeg å overbevise elevene om at forfatteren var død, sterkt inspirert av professorene på universitetet. Nå gjentar jeg påstanden kun av gammel vane og blir umiddelbart irettesatt av mine elever. Og kanskje har de rett når de peker på tendensen i sin egen tid: en insistering på at det skrivende (altså: lidende) subjektets eksistens.

Skillet mellom verk og liv blir bare opprettholdt for å melke økte salgstall etter debattene som kommer i etterkant. Om det er navlen, hjerte, sjelen eller underlivet vi beskuer, får være det samme.

Vi er en foreldregenerasjon opphengt i oss selv. Og det må en selfie-generasjon til for å avsløre oss.

På seg selv kjenner man andre.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter