Det har bredt seg en myte om at lærere ikke underviser om samliv og seksualitet, noe som stadig gjentas av politikere og fagfolk i ulike sammenhenger. Vår påstand, med erfaring fra fagfeltet i skolen gjennom mange år, er at fagfolk ved å hevde dette markedsfører sin egen kunnskapsløshet om seksualundervisningen i skolen. Det er på tide med en realitetsorientering om det faglige grunnlaget for skolens seksualundervisning.
Flere måter å lære om seksualitet på
Dagens seksualundervisning eksisterer slik vi tradisjonelt kjenner den. Helsesøster holder foredrag en time eller tre om seksualitet og samliv, riktignok under forutsetning om at kommunene prioriterer opplæring gjennom skolehelsetjenesten.
Men helsesøsters seksualundervisning er likevel bare en liten del av den totale pakken barn og unge får med seg i ryggsekken om temaet gjennom sitt skoleløp.
Flere av de store læreverkene i samfunnsfag, naturfag og RLE (religion, livssyn og etikk) har et omfattende pensum som kan knyttes opp mot kompetansemålene i læreplanen for grunnskole og videregående skole om seksualitet og samliv.
Vi er likevel usikre på om kvaliteten i den planlagte, eller spontane, seksualundervisningen er god nok. Det kan for eksempel stilles spørsmål ved om holdningene som ligger innbakt i undervisningssituasjonen er inkluderende nok med tanke på minoritetsperspektivene. Inkluderende holdninger og språk er spesielt viktig for den unge innvandrerbefolkningen og lesbiske, homofile, bifile og transepersoner, samt ungdom med nedsatt psykisk og fysisk funksjonsevne.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Oppgrader lærerutdanningen
Vi ser også stadige påstander om den stotrende og rødmende læreren som prøver å si noe fornuftig i seksualundervisningen. Dette er «å snakke ned» den undervisningen som blir gitt; et syn som markedsføres av interesseorganisasjoner som henter tilskuddsmidler og som har et budskap de skal selge. Det er all grunn til å advare mot denne type retorikk.
Vi diskvalifiserer ikke organisasjonenes arbeid på feltet, men om myndighetene oppgraderer lærerutdanningen, vil dette sørge for bedre kvalitet på undervisningen. Det vil i tillegg sørge for at alle elever får den undervisningen de har krav på ifølge kompetansemålene i læreplanen.
LES OGSÅ: Seksualundervisning i barnehagen.
Før og etter tiende klasse
Siden 2006 og innføringen av Kunnskapsløftet har lærere undervist etter kompetansemål innen seksualitet, samliv og identitet, og nye skolebøker er blitt laget. Dermed kan vi konstatere at aldri før har elevene hatt så mye undervisning om seksualitet opp til 10. trinn. Men - aldri har elevene hatt så lite undervisning etter 10. klasse heller, ifølge læreplanene. Hva den enkelte lærer gjør er en annen sak.
I Folkehelsemeldinga fra Regjeringen er det varslet en styrking av skolehelse- og helsestasjonstjenesten med 180 millioner. Ifølge helseministeren var dette tiltaket «flaggskipet» i meldingen. Vi håper dette vil styrke seksualundervisningen av flere grunner, men forebygging av alvorlig traumatiserende hendelser som seksuelle overgrep og voldtekt er ett av de aller viktigste. Det er i tillegg viktig å få på plass en god samordning av seksualundervisningen mellom skolen og skolehelsetjenesten.
Menneskets seksualitet er like mye forankret i kultur og sosiale forhold som i biologiske og helsemessige forhold. Vår erfaring er at lærere har og tar en rolle i hensyn til nettopp det perspektivet. Elever i hele skoleløpet, fra førsteklassinger til russetiden, møter lærere som etter beste evne gir elevene kunnskap om det å være et sosialt kompetent individ.
De aller fleste lærere vet at seksualitet utfordrer vår biologi, vår kultur, vårt intellekt, våre holdninger og våre følelser, og at seksualitet læres gjennom både individuelle og sosiale prosesser. Lærere vet at seksualitet er grunnleggende for vår livskvalitet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Formelle kunnskaper gir resultater
Vår utfordring som lærere er at ingen lærerutdanninger i Norge har seksualkunnskap som obligatorisk utdanning for lærerstudenter. Vi lærere er de første til å innrømme at all undervisning blir mer personavhengig jo mindre forankret den er i formell kunnskap.
Alle har rett til seksualopplysning basert på vitenskapelige undersøkelser ifølge WHOs Rettigheter for Seksuell Helse fra 1999. Høgskolene bryter med disse seksuelle rettighetene når de ikke etablerer og integrerer seksualkunnskap i utdanningene til lærere. Det kreves av oss å undervise om seksualitet og samliv fra læreplan og skolebøker, og vi lærer bort etter beste evne med de forutsetningene vi har.
Vårt ønske er å kunne redusere seksuelle misforståelser, «date-rape» og seksuell trakassering. En NOVA-rapport fra 2007 viste at 17,5 prosent av jentene opp mot 19 år hadde opplevd minst ett tilfelle av ufrivillig samleie, det samme gjaldt for 8 prosent av guttene. 84 prosent av dem som har opplevd uønskede seksuelle hendelser er jenter, mens 16 prosent er gutter. Gjennomsnittsalderen for når ungdom blir utsatt for seksuelle overgrep første gang er ved 14 år for jenter og 15 år for gutter. Dette er tall vi finner igjen i en studie om seksuell trakassering i videregående skoler i Sør-Trøndelag i 2007.
Skal vi lærere gjøre en enda bedre jobb når vi underviser elever om det å være et sosialt og empatisk individ, må lærerutdanninga ta fakta inn over seg. Elever trenger mer seksualundervisning og lærere trenger mer kunnskap om formidling av denne.
