Presidentvalget er det bankende hjertet i det franske demokratiet, det er det som setter rytmen, farten og takten. Alt pleier å strømme derfra, ideer, politisk retningen og maktforhold. Denne gangen har det vært annerledes. Det har vært mer justeringer av et kart som ble tegnet for fem år siden, enn en følelse av at noe nytt var i emning.
Men det er en stor forskjell: For Emmanuel Macron venter nå de største utfordringene etter dagens seier.
Macrons seiersmargin ble til slutt forholdsvis stor, med 58 prosent av stemmene. Grunnlaget for valgseieren ble lagt i den første runden der han fikk stemmen til 9,6 millioner franskmenn, nesten halvannen million mer enn hans utfordrer, Marine Le Pen.
Det er en solid politisk bedrift etter fem turbulente år ved makten, og viser at Macron har lyktes med flere ting i sin presidentperiode.
Styrt gjennom pandemien
Han har styrt landet gjennom pandemien som rammet Frankrike hardt, samtidig som økonomien har gått bra. Arbeidsløsheten er 7,4 prosent. Det er det laveste tallet siden 2008.
Han har også tatt en tydelig posisjon i internasjonal politikk, og oppfattes som en kompetent og trygg politiker av store velgergrupper. Det har bidratt til stor oppslutning blant de eldste velgerne. Uten dem ville han ikke klart å komme seg videre fra den første runden.
Han klarte å fokusere valgkampen sin akkurat i tide, og vendte oppmerksomheten over mot innenrikspolitiske forhold. Med det snudde den nedgående trenden han hatt i en periode. Det politiske pågangsmotet kommer han til å trenge framover for han på tross av dagens seier, står han på toppen av en dyp politisk krise i Frankrike.
Det aller viktigste uttrykket den krisen har, er at en kandidat fra den høyreekstreme delen av fransk politikk, for andre gang på rad, har kvalifisert seg til den siste runden i presidentvalget.
Ytterste høyrefløy
Marine Le Pen har rettet oppmerksomheten over på andre politiske saker i valgkampen, men kjernen av programmet hennes inneholder kjente punkter fra ytterste høyrefløy i Europa.
Det kommer for eksempel til uttrykk i hennes ønske om å forby muslimske hodesjal i offentligheten, hennes kritikk av EU, og hennes ønske å omgå republikanske institusjoner og bruke folkeavstemninger mer aktivt.
Det har kanskje ikke vært så lett å fange opp i den franske politiske debatten, men Marine Le Pen representerer altså en politisk retning som gjennom sin historie har vært i åpen konflikt, noen ganger også voldelig, med det franske republikanske systemet.
Hadde hun blitt valgt til president, ville det vært en rystelse med ukjente konsekvenser for Frankrike og Europa. Likevel samlet hun 42 prosent av velgerne, og det skjer etter fem år med Macron-styre. Aldri har så mange stemt på et parti på ytterste høyre fløy i politikken i Frankrike.
Da Macron stormet til seier i 2017 lovet han å jobbe for å fjerne årsakene til at så mange velgere vendte seg mot ytre høyre. Dette valgløftet har han brutt, og han bærer et politisk ansvar for denne oppslutningen partiet fortsatt har. Han har ikke funnet politiske løsninger som favner bredt nok i det franske folk.
Ved å utmanøvrere de andre partiene i sentrum, har opposisjonen vokst i ytterkantene. Vi ser noe av den samme tendensen på venstresiden gjennom den store oppslutningen venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchon har samlet.
Det er ikke Macrons skyld alene at de tradisjonelle partiene gjør det så dårlig. Hovedansvaret bærer de selv, men Macrons vei til toppen har bidratt til å svekke det franske politiske systemet.
Flere valg kommer
Den første testen for Macron kommer raskt. Det skal velges ny nasjonalforsamling, og det vil vise om Macron har klart å samle velgere som ønsker seg mer av hans politiske ideer, eller om han kun vant fordi mange nok velgere ikke ønsket Le Pen i Elyséepalasset.
Vanligvis pleier franske velgere å gi sin nyvalgte president et styringsmandat også i det etterfølgende parlamentsvalget. På den måten kan den nyvalgte presidenten peke ut sin egen statsminister og styre gjennom ham eller henne.
Macron fikk flertall forrige gang med sitt parti La République en Marche! på tross av partiet var helt nystartet. Denne gangen tror jeg dette kommer til å bli langt mer krevende for ham, og det er ikke sikkert Macron vil få det flertallet i parlamentet han trenger for å styre. I så fall går vi inn en tid med et politisk samboerskap med en president og statsminister med forskjellige politisk farge.
Etter en valgkamp uten de store rystelsene, begynner den vanskeligste jobben for Macron og hans parti nå. Han har vunnet valget, men han må også vise at han har forstått hva valgseieren betyr denne gangen.
Det kan gå mot en turbulent vår og høst i fransk politikk.
