Savnet sjef

Høyre-leder Erna Solberg lader opp til helgens landsmøte med selvsikkert å si at hun hadde styrt landet bedre enn statsminister Jonas Gahr Støre.

Velgerne flokker seg om Erna Solbergs Høyre når de forlater de to regjeringspartiene. Høyre er mer populære i opposisjon i 2023 enn da de vant makten i 2013.

Det er ikke mer-velferdspartiene som stiger. Heller ikke miljøpartiene. Det er ikke makspris-på-strøm-partiene.

Det er partiet til statsministeren som tapte valget med god margin for mindre enn to år siden som nå setter rekorder på målingene.

La to ting være klinkende klare: For det første er det svært sammensatte årsaker til at regjeringspartiene mister popularitet. For det andre er det selvsagt flere grunner til at Høyre stiger.

Likevel er det ikke til å komme fra: Mye skyldes det faktum at Solberg som person og Høyre som parti blir sett på som troverdige når det gjelder å styre landet.

De vel 100.000 velgerne som har gått rett fra Ap til Høyre er den typen velgere som ofte kalles lilla-velgere. De er ikke så ideologisk forankret når det gjelder synet på private innslag i helsesektoren eller ønske om gratis skolemat. Formuesskatten er ikke det viktigste som avgjør partivalget deres.

Denne velgergruppen er først og fremst opptatt av at «systemet fungerer». At man kan ha tillit til alt fra barnehagehverdagen til NAV-kontoret viser at velferdsstaten fungerer.

Det er viktigere at regjeringen innbyr tillit, enn de konkrete enkeltsakene.

Poenget med en regjering er jo at den skal styre landet. Selvsagt er det viktig hva den gjør, men også hvordan den fremstår.

Styrings-poenget er både gyldig og viktig.

Risiko-kritikk

De første til å innrømme det burde være nettopp Arbeiderpartiet. I 2012 handlet 1. mai-markeringen om «Trygg økonomisk styring» på tusenvis av pins og paroler.

Stoltenberg-regjeringen hadde loset Norge vel gjennom finanskrisen, nå skulle velgerne bli fortalt at hvem som styrte hadde noe å si.

Trygg styring preget også Stoltenbergs landsmøtetale i 2013 og den påfølgende stortingsvalgkampen som endte med at han måtte gi fra seg regjeringskontorene til nettopp Erna Solberg.

Nå er det Erna Solberg som over tid har prøvd å fremstille Støre-regjeringen som en regjering som i for stor grad «tar politisk risiko». Flere av Høyres markante politikere har brukt det samme begrepet. Det er åpenbart en merkelapp Høyre ønsker å klistre på både statsminister Støre og finansminister Vedum.

– Se! en regjering som gambler med næringslivet, skattepolitikken og hvordan man styrer! I møte med krisene er det sjansespill, virker det som om Høyre vil at vi skal tenke om regjeringen.

Ap er ikke til å kjenne igjen, er også et omkved. Enten grunnen påstås å være at partneren er Sp, at det er mindretallsregjering eller et LO og SV med på kjøpet eller at det er Støre og ikke Stoltenberg som er partileder.

Kritikken er målrettet mot lillavelgerne.

Ikke bare på grunn av Høyre, men også NHO, Sjømatnæringen og en rekke næringslivstopper har gitt næring til det samme. Usikkerhet og uforutsigbarhet er som kjent gift i krysningspunktet mellom politikk og næringsliv.

Det er likevel grunn til å merke seg:

Det mest risikable og omskiftelige for regjeringen har vært politiske utfordringer hvor Høyres svar ikke synes å være milevis unna regjeringens politikk.

• Høyre ser denne helgen ut til å gå med på en form for grunnrentebeskatning av havbruksnæringen, men bare ikke den modellen regjeringen sendte på høring.
  Oppdatert: Landsmøtet vedtok lørdag formiddag å undersøke hvordan havbruksnæringen skal beskattes.
• Høyre var tidlig ute med krav om strømstøtte, men i praksis er ikke avstanden mellom Høyre og regjeringen stor. Den er vel så stor mellom Høyre og Frp.
• Høyre ville neppe løst Fosen-saken annerledes enn regjeringen.
• Solberg og Støre deler mye av analysen om hvilke utfordringer Norge står ovenfor dette tiåret.

I sin tale til landsmøte minnet for eksempel om at vi trenger mer kraft raskere. Høyre må ta inn over seg at det økonomiske handlingsrommet blir mindre fremover. Flere veier inn i arbeidslivet. Viktigheten av utdanning.

Statsviter Johannes Bergh antyder at det ikke er noe ny Høyre-bølge hvis man spør om politisk syn i enkeltsaker eller verdispørsmål. Velgernes holdninger endrer seg altså ikke like mye som partivalget. Det styrker hypotesen om at styringskritikken booster Høyres vekst.

Egg og omelett

Støres lag fikk kanskje aldri satt seg helt satt seg før krisene kom i fleisen. Siden den gang har styringskritikken fått leve. Det er mye som virker glemt fra Solberg-regjeringens tid.

All kritikken om usosial, sentraliserende, justisminister-kaos og borgerlig kaos om budsjettforhandlinger med tårer og utskjelling på høyttaler-telefon er glemt.

Det etterlatte inntrykket av Solberg-regjeringen – særlig etter alle pressekonferansene under Korona, er at den hadde kontroll, tross alt.

For det er én ting Erna Solberg og Høyre slipper i opposisjon. De må ikke få flertall for politikken sin.

De får skinne som styringsalternativ, selv om alle vet at hvis de skal styre, er det sannsynligvis sammen med makspris-på-strøm-Frp. Eller å samle Venstre og Frp om å nå norske klimamål og fremtidig energiproduksjon. Eller forene KrF og Frp i skattepolitikk og velferdsnivå.

Pragmatisme som metode

De fire partiene har vist at de kan bli enige om åtte statsbudsjett, men de har også vist at det knuses masse egg før den omeletten ble servert.

Oljepengene var en betydelig del av suksessen på kjøkkenet. Skal man ta Solbergs landsmøtetale på ordet, vil det altså være mindre penger å smøre pragmatismen med i neste periode ved en eventuell ny borgerlig valgseier.

Selvsagt påvirker det Høyre å ha en så sterk leder over så lang tid. Ikke nødvendigvis i at ingen utfordrer hennes tanker og ideer, men at det påligger alle andre i partiet et særlig ansvar for å gjøre det.

Solbergs kanskje fremste styrke var pragmatismen. Det var den som gjorde henne til styringstjerna. Takhøyden innad i partiet og den pragmatiske holdningen til samarbeidet med andre, la grunnlaget for åtte år som statsminister og gjenvalget med akklamasjon denne helgen.

Pragmatismen smurte det borgerlige regjeringssamarbeidet. Det satte felles gjennomslag foran det største partiet. Det bygde Høyre som parti.

Først og fremst bygde pragmatismen Erna Solberg som politisk leder.

Det er det hun og Høyre høster fruktene av nå.