Jeg har vært passasjer på en reise gjennom Wikipedia i radiodokumentaren «Cowboy og wikipedianer». Som vanlig når man reiser ble jeg konfrontert med mine fordommer, og kom hjem litt klokere. Min rolle var å representere det gamle, akademiske kunnskapssamfunnet. I programmet ble jeg utfordret til å skrive min første Wiki-artikkel, om aktiv dødshjelp.
Jeg ble imponert over arbeidet wikipedianerne legger ned for å skape og vedlikeholde Wikipedia. Da fagfolk skulle lage et nettleksikon stoppet det opp etter et tyvetalls artikler. Først da vanlige folk tok del i dugnaden ble det fart i sakene, og i dag er det nesten en halv million artikler på norske Wikipedia. Frivillig og ubetalt innsats fra vanlige folk har gitt oss et nettleksikon som har revolusjonert vår møte å søke kunnskap på.
Men alt er ikke like godt. De fleste vet at «man skal ikke stole blindt på Wikipedia».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Grunnleggende utfordringer
I tillegg til problemet med kvalitetskontroll er det er grunnleggende utfordringer knyttet til hvem som lager artiklene, og hvordan kunnskapen bygges opp.
Min reise startet med frustrasjon og avmakt – følelsen av å se gjennom en vegg av pleksiglass, utestengt fra kunnskapsdannelsen. Selv om jeg hadde innsikten, så utgjorde Wiki-teknologien en slik barriere at jeg ikke klarte å bidra. Nå var det ikke så vanskelig likevel, og jeg ble overrasket over den hjelpsomhet jeg møtte fra wikipedianerne.
Men like fullt: Den avgjørende kvalifikasjonen for å bidra på Wikipedia er ikke faglig innsikt, men at du mestrer teknologien. Ikke uten grunn er menn med IT-bakgrunn overrepresentert.
De kyndige heller enn ekspertene?
Dels gjør dette dugnadsgjengen mindre enn den kunne vært. Men det kan også være et demokratisk problem. Kunnskapsinnsamling innebærer utvelgelse av stoff, vekting av kilder, resymering av originalarbeider – noe som påvirkes av ens egne verdier. Vi er skeptiske til at «ekspertene» skal ha monopol på sannheten – men er det noe bedre at de teknologikyndige får forrangen?
Dersom «ekspertisen» ikke slipper til (fordi de ikke klarer, eller gidder, klatre over teknologibarrieren) går vi også glipp av viktig kvalitetssikring. Wiki-artikkelen om aktiv dødshjelp er et godt eksempel: Den originale artikkelen var nærmest ubrukelig, med gale definisjoner og en slagside pro aktiv dødshjelp. Den løste ikke den grunnleggende oppgaven for en leksikonartikkel: Hva er aktiv dødshjelp, hva er det ikke? Journalisters ukritiske bruk av Wiki-kilder førte til at misforståelsene ble spredt, til og med Frp brukte Wiki-artikkelen som kunnskapsgrunnlag.
Bør vurdere åpen identitet
Mange wikipedianere bruker pseudonym. Forfatteren Kai Skagen framstilte anonymiteten som et slags demokratisk ideal («det skal være argumentene som teller, ikke hvem du er»). Men så viste det seg at han hadde brukt dette som skalkeskjul for å videreføre en vendetta mot sin rival Tore Rem! Samtidig brukte Tore Rems forlag Wiki-artikkelen om ham til ren reklame.
Vanligvis forbinder vi demokrati med åpenhet. Analogt med utviklingen i avisenes kommentarfelt bør Wikipedia vurdere å innføre åpen identitet for bidragsyterne.
HØR HELE RADIODOKUMENTAREN: Cowboy og Wikipedianer
Imiterer akademisk kultur
Wikipedia og nettdebattene imiterer på et vis den akademiske kulturen. Mange har lært å underbygge sine påstander med lenker og referanser – en tekst med fotnoter virker mer seriøs. Men man har ikke forstått hva som egentlig kreves når man baserer sin argumentasjon på kilder og referanser. Tar man bryet med å klikke på lenkene og granske kilden finner man ofte – ingenting. Man finner blogposter og udokumenterte påstander – hierarkier av kunnskap som står på leirføtter.
Ett eksempel på dette er debattanten Ole Jørgen Anfindsen. Jeg prøvde en gang å etterspore Anfindsens bruk av en «genetikk-ekspert» for å underbygge hans teorier om rase. Sitat og referanse var på plass – bare at det ikke var noe fundament for sitatet annet enn en bloggers synsing. Eksperten var selvbestaltet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Nettet tillater en kontinuerlig resirkulering av sitater, lenker og name-dropping, uten at det ligger forskning eller dokumentasjon i bunnen. Slik får man et pseudovitenskapelig ordskifte som utfordrer mantraet om at «ekstremister må møtes med saklig dialog». Det nytter ikke å «motbevise» påstandene, fordi motparten alltids kan trylle fram en lenke som «beviser» at han har rett.
Fagfolk bør delta
Det er langt herfra til norske Wikipedia. Poenget er at vurdering av kilder og syntetisering av kunnskap krever mer enn bare form – man må også ha innsikt i saksområdet, og en trening i kildekritikk.
Vi fagfolk bør føle en forpliktelse til å bidra. Wikipedia som organisasjon bør senke teknologibarrieren – særlig «dørstokkmila» for å tørre skrive sin første artikkel. Wikipedia har allerede tilgjengeligheten på plass – nå må vi arbeide for å sikre kvaliteten. Et leksikon er et oppslagsverk, ikke en debattarena. Alle har en agenda – anonymiteten på Wikipedia er problematisk fordi den tilslører hvilket perspektiv bidragsyteren har. Det fine med Kjetil Saugestads radiodokumentar er at vi alle kan ha noe å lære av den.
