I utgangspunktet er debatten om ulikhet godt egnet til å være en god overbygning for all politikk. Det er helt til kjernen av hvordan samfunnet er og politikken virker. Derfor skulle det bare mangle at ikke ethvert politisk parti kan angripe problemstillingen på svært ulikt vis. Det kunne vært duket for en variert og engasjerende debatt.
Likevel var vi allerede lenge før stortingsmeldingen ble presentert i gang med et kappløp med kjepphester fra både finansministeren og opposisjonen. Da Siv Jensen møtte Audun Lysbakken i Politisk Kvarter i dag tidlig ble vi vitne til politikere som både snakket i munnen på hverandre og forbi hverandre femten minutt til ende.
En Stortingsmelding er ikke nødvendigvis store politiske nyheter med tiltak, penger og lovendring. Ofte er meldingen, gjerne de riktig gode, et nyttig faktagrunnlag som kan legge føringer for debatt, kunnskap og politikkutvikling. Ulikhetsdebatten hadde fortjent en slik melding. Likevel fremstår det først og fremst som om regjeringen noe motvillig har funnet frem kunnskap som passer ens kjepphester.
Enten det er snakk om fattige innvandrere, rike arvinger, skattekutt, skattelette, arveavgift, formuesskatt eller offentlig støtte til sommerferier. I ulikhetsdebatten er det mange kjepphester på stallen. Uansett politisk syn og parti.
La det ikke være tvil: Innvandring har noe å si for at ulikheten øker. Å få folk i jobb, er avgjørende for å hjelpe folk og familier ut av vedvarende lavinntekt. Utdanning er igjen avgjørende for å kvalifisere folk til jobb.
Det er heller ikke vanskelig å forstå at en regjering hvor Høyre og Frp er de to største partiene, vil snakke om innvandring, at man ikke skal skatte rike i hjel, gjeninnføre skatt på arv, og understreke at det ikke blir færre fattige av at det blir færre rike.
Nå snakker ikke regjeringen først og fremst om ulikhet i makt og rikdom, men om muligheter for alle (tittel på Høyres partiprogram i 2009), fordeling og sosial bærekraft. Siv Jensen snakker ikke så mye om ulikhetene i samfunnet som helhet, men svarer konsekvent på det som handler om økning av familier som er fattige over flere år. Antakelig fordi det er her innvandringsspørsmålet er relevant.
Kanskje finner du den mest relevante grafen midt på side 30 i stortingsmeldingen. Den viser hvordan den reelle inntekten har utviklet seg de siste 30 år. Befolkningen er delt inn i ti like store grupper.
Den viser at for de langt fleste, 8 av 10, utvikler den seg ganske likt. Likevel er det to grupper som skiller seg ut fra medianinntekten, (median er i denne sammenheng et mer relevant gjennomsnittsmål). Samtidig ser du raskt at de ti prosent rikeste (rød heltrukket linje) øker sin avstand til snittet (mørk blå, stiplet linje), mer enn avstandsøkningen er for de ti prosent fattigste (blå, heltrukket linje).
Dette vil ikke Jensen snakke så mye om.
Selv om hva som best forklarer denne avstanden, burde vært det mest sentrale i meldingen og for fagstatsråden.
- LES OGSÅ: SSB-forsker mener Siv Jensen tar feil
På blå side av politikken anklager man ofte rød side av politikken for å «være mer interessert i å bekjempe rikdom, enn å bekjempe fattigdom». Noe slikt virker å være begrunnelsen for at Siv Jensen og regjeringen heller vil snakke om de fattige innvandrerfamiliene (langs den blå linjen), heller enn de rike, røde på toppen av grafen sin.
En ulikhetsmelding skulle og burde jo handle om bakgrunnen for avstanden mellom den røde og blå linjen i grafen. For en blå regjering, er det viktigere å snakke om årsakene til den blå linjen nederst.
At man politisk vil hjelpe dem som henger etter, snarere enn å hindre dem som løper fra, er så sin sak. Men debatten hadde fortjent en mer nyansert fremstilling enn Siv Jensen ga i sin innledning.
Så får både rød og blå politikere svare på hvordan avstanden mellom fattig og rik skal minskes, og hvor mye det er nødvendig å minske den.
Uansett om man vil bruke mest politisk innsats på topp eller bunn.
