Selv om selskapsskatten ikke røres, får oljebransjen betydelige midlertidige forbedringer i skattesystemet. Langt mer enn hva regjeringen har lagt opp til.
Den ikke fullstendige – men betydelige – lobbyseieren, gir nå store forventninger om konkrete investeringer som bevarer arbeidsplasser.
Sporene etter næringens lobbyinnspill er å finne igjen både i regjeringens opprinnelige forslag, og ikke minst i hva Ap, Sp og Frp fikk presset regjeringen i kne på i Stortinget.
Regjeringen ville senke friinntekten for investeringer fra dagens 20 prosent til 10 prosent, nå økes den heller til 24 prosent for å unngå lettelser i selskapsskatten.
Oljebransjen får gjennomslag for:
- Økt friinntekt for investeringer, altså et større skattefritak (foreslått av regjeringen, forhandlet opp fra 20 prosent til 24 prosent av Stortinget. Verdi 8 milliarder kroner over syv år.)
- Utsatt særskatt (som gjelder oljenæringen spesielt, foreslått av regjeringen, forhandlet opp av Stortinget. Total verdi på 100 milliarder kroner over to år)
Kanskje vel så interessant fikk oljebransjen IKKE gjennomslag for:
- Utsatt selskapsskatt (en skatt alle selskaper betaler)
Korona-pandemien har ført til at etterspørselen etter olje har stupt. Det har også prisen på olje og gass.
Olje- og gassnæringen (sammen med NHO og LO) mener regjeringen må endre skattereglene midlertidig. Hvis ingenting skjer, er ordrebøkene snart tomme og titusener av arbeidsplasser står i fare.
Hva har regjeringen foreslått?
Regjeringen har foreslått å legge om oljeskatten i en avgrenset periode.
Hensikten er å frigjøre kapital som kan bidra til å sikre investeringer.
Hva sier selskapene?
Equinor sier at regjeringens forslag er for dårlig, og i praksis betyr en skatteøkning.
Flere store prosjekter står i fare hvis ikke Stortinget endrer på regjeringens forslag, blant annet elektrifiseringen av Melkøya.
SV og mindretallet mener også at leverandørindustrien bør reddes over den krisa som nå er oppstått.
De mener en alternativ vei å gå er å framskynde det grønne skiftet med oppdrag til verftene.
Hva diskuteres konkret på Stortinget?
I regjeringens forslag ble det blant annet foreslått å halvere den såkalte friinntekten fra 20,8 til 10 prosent. Friinntekten er den summen oljeselskapene kan tjene, før de må betale oljeskatt på 56%.
Det er etter alt å dømme flertall på Stortinget for å sette nivået på friinntekten høyere enn det regjeringen har foreslått.
Tidspunktet for når ordningen skal gjelde diskuteres også. Regjeringen har satt 2021 som tidsfrist, mens Stortinget diskuterer om det skal utsettes til 2022.
Stortinget har foreløpig ikke avgitt sin innstilling i saken, man håper å bli ferdig med forhandlingene i dag.
Rører ikke selskapsskatten
Krisepakken til oljeindustrien har blitt klar på kort tid. Stortingspolitikerne har gjort en rekke viktige justeringer i opplegget.
Den siste, krevende og prinsipielle diskusjonen om utsettelse av selskapsskatten, ble først landet på overtid i ekstraordinære møter.
Hele helgen har gått med på å snekre en kompromissløsning som jekket opp friinntekten ytterligere, for å unngå å gi utsettelser også på selskapsskatten, som jo alle andre bedrifter betaler tross viruspandemi.
Man kan forstå en finansministers frykt for at mange «syke mødre» ville dukke opp, dersom oljenæringens bønn om ytterligere skattefordeler ble hørt. Spesielt i en altomfattende krisetid som nå. Det ble den til slutt ikke, likevel. Selv om Arbeiderpartiet underveis i forhandlingene var på gli i retning av hva Senterpartiet og Frp presset på for å få til.
Prisen for det var en ytterligere økning av friinntekten fra regjeringens forslag på 10 prosent til 24 prosent. Næringens krav var 26 prosent.
Det betyr i klartekst 10 milliarder i direkte pengestøtte til næringen. Nå vil de få 24 prosent av overskudd, men kun ha cirka 10 prosent investeringsandel etter skatt.
Nå justeres oljeskattesystemet betydelig og midlertidig i et møterom på Stortinget etter at næringen og finansdepartementet har sendt noen mer eller mindre motstridende og opplysende regnestykker – med betydelige feilmarginer og usikkerhet om fremtiden.
Det er like rart som det er forståelig. Like nødvendig som det er uforklarlig.
Kronargumentet
Politikerne må foreta seg noe. Ikke bare av hensyn til arbeidsplassene og bedriftene som leter etter olje langt til havs. Det er langt flere arbeidsplasser og bedrifter på land som leverer utstyr, deler, kunnskap, varer og tjenester til den faktiske oljenæringen.
Det politikerne nå gjør, handler i praksis om å bruke oljenæringen til å skape etterspørsel i oljeservicenæringen.
Derfor har oljenæringen kronargumentet: Flere titalls tusen arbeidsplasser.
Derfor må politikerne rigge skattesystemet slik at lønnsomme, levedyktige, gjerne klimasmarte prosjekt faktisk blir noe av, selv med lav oljepris og koronakrise.
Arbeidsplasser og velgere
I krisetider er det naturlig nok mye som ikke kan beregnes, estimeres eller tallfestes.
Kan næringen garantere at hvis sånn og slik, så blir det aktivitet? Kanskje, men det blir uansett en kommersiell vurdering, ikke et politisk vedtak.
Hvor høy blir oljeprisen fremover? Hvor stor må den være for at hvilke prosjekt faktisk er lønnsomme? Det er vanskelig å svare helt konkret på.
Hva blir effekten av å gi denne ene næringen store fordeler i selskapsskatten som alle aksjeselskaper betaler? Det har det tatt tid å bringe på det så rene som mulig.
Arbeidsplasser er uansett et ord politikerne godt forstår. Det lar seg oversette til både «velgere», skatteinntekt og trygdeutgifter, alt etter som.
Hvilken politiske joker og konsekvens det fører til ved store næringsomstillinger, er nylig problematisert av tidligere statssekretær Ketil Raknes i Aftenposten.
Timeglassparadokset
Noe kjent, men på kort sikt ukjent, er samtidig hvor lenge vil det være politisk riktig og forsvarlig å støtte ekstra opp under oljenæringen.
Selv om den som slukker lyset på norsk sokkel ikke er født, er den som skal bygge opp nye, grønne arbeidsplasser for lengst ferdig utdannet.
Var koronakrisen og oljeprisfallet et påskudd for å bruke de store pengene på en ny vegg, ikke en gammel bærebjelke?
Timeglasset taler i nye, fornybare energikilders favør. Likevel er det unektelig slik at det kortsiktige arbeidsplassbehovet i en toårshorisont ikke løses med vindmøller. Og politikerne og næringen trenger arbeidskraft de neste to årene, selv om det er dyktige norske ingeniører som nok gjør andre ting om fem-ti år.
I Verdal er ordrebøkene tomme neste sommer. Da er ikke svaret flytende havvind på sikt.
For politikerne er energiprodusentenes omstillingstakt, Parisavtalens forpliktelser, og akutte samfunnsøkonomiske realiteter ikke helt synkronisert, for å si det mildt.
Den politiske skvisen
SV brøt forhandlingene i klimaets navn.
«You're on your own now», skal SVs finanspolitiker Kari Elisabeth Kaski ha hvisket til Venstres Ola Elvestuen på vei ut av forhandlingsrommet.
For Venstre var frykten at regjeringen og Frp skulle ende opp alene i forhandlingsrommet.
Det sitter selvsagt langt inne for dem å gi oljebransjen så mye, særlig når man sammenligner verdien med den grønne omstillingspakken – Venstres baby – på 3,6 milliarder kroner.
For Frp var det viktig å sitte lenge nok til å kunne se oljepakken i sammenheng med revidert budsjett og den mer langsiktige krisepakken det skal forhandles om neste uke.
På den andre siden har partiet lagt profil og stolthet i å være oljeindustriens beste venn.
For Senterpartiet har det vært viktig å ikke la Frp få hele oljeindustri-rommet alene. Sp-lederen har snakket varmt om at industrien er viktig i hele landet, og ilandføringen Equinor nylig skrinla utenfor Honningsvåg, er viktig for flere partier å få realisert.
For Ap har det nok en gang vært en krevende spagat mellom akutt krisehåndtering, langsiktig politiske konsekvenser, klimaforventninger og oljearbeidere.
Desto bredere løsning, jo flere politiske skillelinjer blir nøytralisert i kompromisset. Mandagens enighet viser tydelig at mange har strekt seg langt. Under pressekonferansen i vandrehallen begrunnet både Sp og Frp standpunkt de ikke fikk gjennomslag for.
Både politisk og økonomisk er dette en god dag for oljenæringen og leverandørindustrien.
De virkelig tøffe diskusjonene, prioriteringene og omstillingene, ligger fortsatt frem i tid.
