Førti søstre og brødre av den økumeniske presteordenen Ordo Crucis har blitt ombooket fra det KrF-gule gjestgiveriet. Økumenikk handler om å øke forståelse og samarbeid mellom ulike kristne menigheter – som jo tror på samme Gud.
Nå har Erna Solberg rykket inn for å vise at forståelsen og samarbeidet mellom partiene på ikke-sosialistisk side, som jo tror på mindre stat og en regjering uten Ap, er god nok til at de kan finne sammen om en regjeringsplattform. Tross uenigheter om blant annet abort, avgifter og innvandringspolitikk.
Det er ikke bare politisk avstand som vil prege de fire partienes forhold. Har partiene tillit til hverandre, er det samlet om et felles prosjekt? Det må partiene først overbevise hverandre om, deretter oss andre.
Solbergs limstift
Solberg selv har hatt tro på prosjekt lim på borgerlig side siden Bondevik II-regjeringens valgnederlag i 2005. Det er en politisk bragd hvis hun lykkes.
På Willochs tid, forrige gang Høyre var i en flertallsregjering, var ikke Frp store. Med forrige generasjons partiledere på borgerlig side og et stort Frp, var det umulig å samle partiene. En kultur som satt i veggene helt til 2009, da Frp var større enn Høyre. I 2013 var det mulig å få til en Høyre-Frp-regjering og samarbeidsavtale med Venstre og KrF. I fjor gikk Venstre inn i regjering, og KrF konkluderte til slutt med at partiet ønsket det samme.
Erna Solberg har brukt tålmodighet og tillit som hovedingrediens i sin limstift. I Politisk Kvarter i dag snakket hun atter en gang om at summen av partienes enighet og fellespunkt er det som skal lime dem sammen i forhandlingsrommet og gjøre det enklere å løse uenighetspunktene til slutt.
Men det er ikke bare politikk, men kanskje nettopp tilliten over tid som vil bli utfordringer på sikt for en flertallsregjering og deres fire stortingsgrupper og partiorganisasjoner.
Frp sitter der med to nestledere utenfor regjeringskollegiet, den ene høyst ufrivillig og uplanlagt. KrF møter uten en landsmøtevalgt partileder. Og Venstre stiller med to nestledere, der den ene mente et samarbeid med Frp ikke var veien å gå. Der har du en gjeng.
Frp-leder Siv Jensen minnet senest søndag om at KrF-høsten har satt sår i Frp som fortsatt ikke er leget. KrF er splittet i rød og blå side. Frp er delt i synet på regjeringsmakt som middel og sentrumspartiene som partnere. Venstre er heller ikke samlet i begeistring over situasjonen.
Det er mange uenigheter som må løses rundt dette bordet de neste ukene.
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix– Mye annerledes
KrFs forhandlingsleder og nestleder Ropstad har vektlagt at mye er annerledes sammenlignet med «vanlige» regjeringsforhandlinger. Partiene har ikke vunnet valg sammen. Forhandlingene skjer midt i en stortingsperiode. For tre av fire partier er det strengt tatt ikke snakk om å skulle forhandle seg inn i regjering.
Han later til å tenke at siden alt er litt annerledes i år, er det ikke like naturlig som vanlig at det ender med en enighet.
Det er nok mest for å unngå å bli tatt for gitt. KrF, som jo er årsaken til at alle nå er samlet, må for all del ikke ende opp med en posisjon hvor de andre partiene tenker at: «KrF trenger ikke få så mye, for de har mest å tape på at det ikke blir enighet likevel».
Selv om mye er uvanlig, er det likevel ikke sånn at det ikke er en fallhøyde når man står der i kulda foran hotellresepsjonen og er klare til å sette seg rundt forhandlingsbordet.
Det vil være et nederlag for alle partiene om man ikke blir enige, og en stor kamp for å unngå skyld og svarteper, ved et forhandlingsbrudd.
Forhandlinger har også en dynamikk som gjør det vanskeligere å begrunne et brudd enn en start.
Derfor er det mest sannsynlig at det blir et utkast til en regjeringsplattform. I den grad det knyttes spenning til noe, er det hvordan plattformen mottas i stortingsgruppene og partiorganisasjonene i KrF og Frp. Dersom KrF har fått for lite, eller Frp har gitt for mye, blir det bråk. Og det er ikke forhandlerne, men andre partitopper som definerer det.
Så blant alle tingene som er annerledes i år, er definitivt behovet for forankring underveis og ikke minst til slutt.
Kjell Ingolf Ropstad vant kampen mot partileder Knut Arild Hareide. Nå må han få gjennomslag i regjeringsforhandlingene.
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixKastes til løvene
I 2005 dannet Ap, SV og Sp den første flertallsregjeringen siden 1985. Den gang inviterte Stortingets Presselosje sine mer eller mindre nervøse medlemmer til et debattmøte om «Sløvebakken» og de journalistiske utfordringene med en flertallsregjering.
Landets politiske journalister fryktet en tid hvor Stortinget og den åpne dynamikken på Løvebakken der fikk lite og si, mens all makt, prosesser og innsikt var samlet i de mer lukkede departementene og i flertallsregjeringens innerste krets.
Slik blir det neppe med en utvidet Solberg-regjering. Med henne som statsminister og med Frps over fem år i regjering har praksis vært at stortingsgruppene er aktivt med i alle prosesser, ofte pådriver i interne kamper. Stortingsgruppene har ofte vist til partiprogram og primærstandpunkt, og ment at de som folkevalgte ikke nødvendigvis svarer for regjeringsplattformen i ett og alt.
Alt flertallsregjeringen gjør, vil bli målt og veid av politikerne på Løvebakken til enhver tid. Frps gruppe har allerede vist at de ikke selger seg billig for husfredens skyld.
En kamp for tilværelsen
En slags velgerdom kommer allerede i høst ved lokalvalget. Flere av partiene har med god grunn høye skuldre. Hvor mye lojalitet som da er igjen til et skjørt fremforhandlet fellesprosjekt, og hvor mye som først og fremst vil handle om å berge seg selv, gjenstår å se.
En utvidet regjering vil ha dårlig tid med å levere politiske resultat før valget i 2021, i praksis kun to store budsjettforslag. For Venstre og KrF er det en kamp mot sperregrensen måling for måling frem til valgresultatet.
Da gjelder det ikke å sløve, men kjempe som en løve.
