NRK Meny
Replikk

Sammen til topps

Å gå til Preikestolen er en multikulturell folkefest. Nyte matpakken i ro og mak kan du gjøre på et annet fjell.

preikestolen

Tyskere med goretex, asiatere med silkebluser og damer med hijab. Turen opp til Preikestolen er en fantastisk antropologisk reise, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Jarle Kristiansen / Den Norske Turistforening

I det siste har det vært mye snakk om at alle turistene ødelegger for opplevelsen av Preikestolen og andre norske severdigheter. Seinest i Agnes Moxnes' ytring sist helg.

Jeg vil påstå det motsatte. Å gå til Norges mest berømte stup sammen med folk fra alle verdenshjørner gjør turen til en fest.

Jo da. Jeg og de to niåringene mine gikk i kø fra vi startet til vi kom tilbake til parkeringsplassen fire-fem timer seinere. Det var en jevn flyt av gående hele tiden. Men blir naturopplevelsen mindre av den grunn? Å gå alene kan du gjøre på stort sett hver eneste fjelltopp eller knaus i nær sagt hvert eneste nabolag i landet. Det er ikke særlig unikt.

Turen til Preikestolen var helt unik. Mennesker i alle former og varianter: tynne, tjukke, gamle, unge, og i et vell av etnisiteter og nasjonaliteter. Jeg hørte fransk, arabisk, amerikansk, polsk, koreansk, israelsk, russisk og japansk.

Det summet av babelsk mangfold langs stiene.

De kom i all slags bekledning: de nordiske med fargerik Gore-Tex og teknisk fjelltøy, tyskere og nederlendere med jordfargede klær de har hatt lenge, cruisebåt-turister med stråhatt og perleøredobber, asiatere med silkebluser og lakksko, damer med hijab og menn med sorte skjegg. Fra ulike tverrnasjonale kategorier: heavy metal-tilhengere, hipstere, bloggere, pensjonister, erfarne fjellfolk, camping- og cruiseturister.

Det summet av babelsk mangfold langs stiene, akkompagnert av gåstaver som klikket i steinhellene og vannflasker som klirret og klukket. Det plinget i smarttelefoner. Jeg fanger opp navnene Tom Cruise og Mission Impossible.

Jeg kunne satt meg på en stein og bare glodd på alle som gikk forbi, på samme måte som jeg elsker å se folkemengden passere på Café de Flore i Paris, eller hvor som helst, egentlig.

Der gikk vi sammen på rekke og rad, som en seig masse, helt forskjellige fra hverandre, og samtidig helt like.

For, selv om det ytre varierer, er den fysiologiske responsen stor sett den samme. Etter noen høydemeter dukker det opp små svetteperler i pannen til dama med silkeskjerf fra Louis Vuitton og i pannen til Karol fra Polen.

Jeg kunne satt meg på en stein og bare glodd på alle som gikk forbi.

Hjertet fra Bremen dunker i takt med hjerter fra Seoul og Idaho. I de bratteste partiene slippes det ut sukk og stønn og verbale utbrudd. Me muero! og My God, it’s so hot. I should have taken my shorts. Kein Wettlauf, Johnny, sei ruhig!

«Mamma, kan vi ta en pause – eller snu?» En dame sklir, og turgåeren bak må gi en hjelpende hånd.

Et smil når det oppstår komiske situasjoner, eller tydelig lettelse i blikket når stigningen flater seg ut.

Så kommer crescendoet på toppen: Et kollektivt gisp og sug i magen når platået viser seg, og folk ser hvor vakkert det er – og kanskje aller mest: Skjønner hvor bratt det er. Et feil steg, et lite fall, og du er død.

Og helt av seg selv danner det seg en 20 meter lang kø av folk som vil ta selfies rett der fjellblokka går rakt ned i Lysefjorden, for dem som tør.

Et kollektivt gisp når Paolo fra Portugal bare vrenger av seg shorts og T-skjorte og stuper ut i et tjern helt naken – og i all sin menneskelighet (er ikke sikker på at han verken heter Paolo eller kommer fra Portugal, men basert på de mjuke diftongene som kom da han dukket opp igjen til vannoverflaten er det ikke helt utenkelig). Skinny dipping, lyder et rop gjennom forsamlingen, og folk snur seg for å se.

Det absolutt helt nydelige med denne turopplevelsen er følelsen av at vi alle sitter i samme båt.

Det absolutt helt nydelige med denne turopplevelsen er følelsen av at vi alle sitter i samme båt og at vi deler et sett djupt menneskelige reaksjoner. Skulle bare mangle, sier du, vi er mennesker alle sammen. Men på vei til Preikestolen blir det så tydelig.

Vi svetter, sliter og gyser av en spektakulær utsikt. Da føler jeg meg i slekt med Adil fra Syria, Trinidad fra Granada, Cathy fra Florida og Mikkel fra Silkeborg. Jeg kjenner meg påkobla og connecta. Det er helt ubetalelig.

De samme turistene møter du på steder som Vigelandsparken, Karl Johan eller Petersplassen i Roma, men den fysiske anstrengelsen over fire timer på smale og bratte stier, gjør at du kommer tettere på folk (det hender du dulter borti noen) og ser mer av mennesket (irritasjon, glede, svette, lettelse). Trenger du en unnskyldning for å starte en samtale, har du mye å ta av.

Nei, så får du kanskje ikke nyte utsikten på toppen av Preikestolen i fred. Søker du skogens ro, er det mulig du må finne deg et annet sted.

Men helt ærlig, så liker jeg denne festen best.

Følg NRK Debatt på Facebook