Kronikk

Sammen om døden

Vi trenger både hospice og flinke frivillige til å pleie døende.

Døende eldre mann

Omsorgsfull ivaretagelse av 40 000 døende nordmenn årlig fordrer ikke ideologiske tvangstrøyer, men variert utprøving for å se hva som fungerer, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsbilde)

Hvordan skal de 40 000 nordmennene, som dør hvert år, best ivaretas i siste fase? Det er innholdet i en NOU, som hadde høringsfrist 21. mai. Utvalgets negative holdning til hospice og frivillige, overrasker og bryter med regjeringens frivillighetssatsing.

Flere eldre – en del av løsningen

Palliasjonsutvalget fremhever at døende ikke bare trenger medisinsk behandling, men også å få ivaretatt «psykiske, sosiale og åndelige/eksistensielle behov».

At samfunnet får stadig flere ikke-yrkesaktive seniorer er en ressurs, og ikke bare et problem som er utvalgets tradisjonelle syn på eldrebølgen. Eldre kan være avlastere for pårørende, de kan våke over døende og de kan være kontaktpersoner og støtte for enslige som ikke har venner eller familie rundt seg.

At vi får flere ikke-yrkesaktive seniorer er en ressurs.

Frivillig innsats med samtale og støtte til andre eldre, som er litt foran en i køen mot graven, vil stimulere til kontemplasjon over egen død. En større oppmerksomhet rundt døden som den uavvendelige livsslutt kan, særlig i livets sluttfase, bidra til mer ro.

Seniorer – gode frivillige

Over fire til dels intetsigende sider drøfter utvalget behovet for å engasjere frivillige med denne matte konklusjon: «Det utvikles retningslinjer for å fremme frivillig innsats og samarbeid mellom kommunen, spesialisthelsetjenesten og frivillige på palliasjonsfeltet.»

Det er liten grunn til å tro at kommuner og spesialisthelsetjenester vil være de rette katalysatorer for frivillig innsats innen dette området. Direkte samarbeid mellom offentlige organer og frivillige vil lett kunne by på friksjon.

I stedet for lønn er frivillige avhengige av at innsatsen er belønnende i seg selv. Med motiverende informasjon og fleksible arbeidstidsordninger, kan frivillige yte mer for å skape en personlig kontakt og et godt miljø rundt seg.

Frivillige seniorer er naturlig nok mer opptatt av døden.

Utredningen har en stor tro på helsepersonales evne til å yte en allsidig innsats for døende bare de får tilstrekkelig opplæring. Utdannelse er bra, men en del kontaktarbeid forutsetter også empati, ro og personlig interesse for andre. I motsetning til helsepersonell som ofte er yngre enn den døende, mye yngre, er frivillige seniorer eldre og naturlig nok mer opptatt av døden, og de kan identifisere seg mer med den døende.

Hospice – viktig del av siste fase

Mange vil bli overrasket over at utvalgets flertall, med leder professor Stein Kaasa i spissen, ser ut til å ville legge ned det som har vært et viktig alternativ for en del døende, nemlig hospice.

Flertallet er tydelig imot å etablere nye hospice. Det fremgår ikke klart om det også ønsker å legge ned eksisterende hospice, men det kan synes å være den naturlige konsekvens av deres prinsipielle avstandtagen til hospice.

Hospice er et tilbud til mennesker i siste livsfase der frivillige har bidratt mer enn på sykehus og sykehjem. Hospice har gitt større muligheter for privatliv. Både arkitektonisk og sosialt har hospicene etterstrebet at det skal være bedre og mer personlig for den døende enn på et offentlig sykehus.

Prinsipp om likhet gir dårlige løsninger

I sitt svar til mindretallet klargjør flertallet de resonnementer som ligger bak deres negative holdning til hospice i Norge:

«Vi ser fra Danmark at pasienter som mottar spesialisert palliasjon, er pasienter med lang utdannelse og bedre inntekt, og at denne forskjellen var enda større for dem som mottok hospicetjenester tilsvarende den modellen som mindretallet foreslår. Flertallet frykter at hospiceetablering utenfor den etablerte helsetjenesten, med særlige avtalevilkår, vil bidra til ulikheter blant annen basert på sosioøkonomisk status».

Dette sterke politiske prinsippet om likhet gir i praksis dårlige løsninger.

Vi trenger variert utprøving for å se hva som fungerer.

For å møte de til dels overveldende problemstillinger Norge står overfor med mange flere eldre, må vi tenke nytt. Vi må legge til rette for aktivt utprøvende og fleksible strukturer der gode løsninger ikke blir en trussel slik utvalgsflertallet gjør det til, men en modell andre kan etterstrebe.

Omsorgsfull ivaretagelse av 40 000 døende nordmenn årlig fordrer ikke ideologiske tvangstrøyer, men variert utprøving for å se hva som fungerer.

Følg NRK debatt på Facebook