Samme lidenskap

Emneknaggen #MismaPasión har spredd seg som ild i tørt gress på sosiale medier den siste uken.

Det hele startet med at Real Madrids kvinnelige målvakt Maria Isabel Rodriguez Rivero la ut en twitter-melding med et bilde av seg selv og den mannlige Real Madrid-stjernen Marco Asensio. Han hadde akkurat scoret i kvartfinalen mot Liverpool i mesterligaen.

Over bildet skrev hun «Misma Pasión» -samme lidenskap. Det førte til så mye hets og så mange negative kommentarer at både Real Madrid-stjernene og storklubber i flere land har fulgt opp med en massiv støtte under emneknaggen.

Den er dessverre like aktuell for norsk barnefotball. Jentene blir ikke tatt på alvor.

Som mangeårig fotballpappa til to jenter, ser jeg hvordan det sportslige nivået på trening og kamp ikke er den samme for gutte- og jentelagene. Lista ligger vesentlig høyere hos gutta, selv om mange jenter har den samme innsatsviljen og lidenskapen for idretten.

Norges Fotballforbund (NFF) har jentefotball høyt på agendaen, men snubler allerede i startblokka. Uakseptable holdninger og fordommer florerer fortsatt. Jente- og guttefotball er to forskjellige idretter.

Jentefotballen blir først og fremst sett på som en sosial arena, mens gutta har treningsøkter av høy kvalitet.

Tidligere toppspiller Solveig Gulbrandsen beskriver dette godt: Norsk fotball i tar ikke godt nok vare på jenter i ung alder, og det må gjøres noe seriøst med treningskulturen rundt jentelagene. De som vil bli gode må få sjansen til det, sier hun.

Det er kun i jentefotball at det er akseptert å surre rundt på feltet eller slå hjul. Det mest provoserende jeg hører på banen er setningen «de er jo bare jenter». Den dukker opp til stadighet, enten det er snakk om innsats på banen eller en takling.

En skulle tro at jentene hadde andre regler på banen også. Det tillates knapt nærkontakt. NFF heier på sidelinjen. Jo fortere de får kjønnsdelt, desto bedre.

Det snakkes mye om at begge kjønn skal ha like muligheter. Det er en flott tanke, som ikke har rot i virkeligheten i fotballen. Nivået på hver eneste trening og kamp er dårligere hos jentene.

Landslagssjef Ståle Solbakken uttalte nylig at den norske Celtic-spilleren Kristoffer Ajer bør bytte klubb. Han får ikke god nok matching i skotsk liga.

En «die hard» fotballjente har det sånn hele tiden. Matchingen uteblir, og det går utover både utvikling og motivasjon.

Gutta får et mer omfattende tilbud: flere og bedre økter, og gjerne lengre sesong. Når brorparten av jentene ikke vil trene om vinteren, blir det heller ingen trening for dem som virkelig vil satse.

Summen av dette gjør at de sportslige forskjellene øker over tid. Jentene blir akterutseilt.

Jeg må gi Ada Hegerberg, tidenes første kvinnelige vinner av den mest prestisjetunge individuelle prisen en fotballspiller kan vinne, Ballon d’Or (Gullballen), full støtte. Hennes frustrasjon går nettopp på dette: Jentene får ikke like muligheter.

Disse jentene kan da spille med gutta, hevdes det til stadighet. Igjen en fin tanke, men uten rot i virkeligheten.

Det finnes utallige eksempler på hvordan dette aktivt motarbeides. Jeg har selv opplevd det, og det samme har den norske Barcelona-stjernen Caroline Graham Hansen. Som 14-åring fikk hun ikke lenger spille kamper på guttelaget hun hadde spilt for i flere år.

Hva slags holdninger lærer barn på fotballbanen? Allerede fra første spark lærer de at jenter er dårligere enn gutter.

I NFFs reglement for barnefotball kan vi lese at det er fritt frem for jenter å spille på guttelag, men gutter kan ikke spille på jentelag. Forbundet mener altså at det er en fordel å være gutt.

Det er oppsiktsvekkende all den tid det ikke er noen forskjeller i fysisk styrke mellom kjønnene når barna er yngre. Det er først i pubertetsalder at guttene blir sterkere og løper fortere enn jentene.

I Norges Fotballforbunds verdigrunnlag for barnefotballen legges det vekt på de ikke ønsker seleksjon i barnefotballen. Her glemte de en viktig detalj. Jentene. Det er jo nettopp en seleksjon som skjer, en kjønnsseleksjon.

Gamle uttalelser som «kvinnefotball, hva er det? Ikke er de kvinner og ikke er det fotball», hjelper ikke på. Fordommene lever fortsatt.

Holdningen ligner mistenkelig på skolehverdagen for 100 år siden. Da var det en vanlig oppfatning at jenter hadde «ulike behov, evner og muligheter, og at det var mest hensiktsmessig med kjønnsdelte klasser.»

Barn av begge kjønn kommer i ulike varianter. Alle gutter drømmer ikke om å bli proff. Det finnes gutter som blir løpt ned på banen, og som kun er der av sosiale årsaker.

Det finnes også jenter som tenker fotball hele døgnet, og som har proffspill som sin store drøm.

Fotballforbundet gjør for all del veldig mye bra, men når det gjelder tilnærmingen til kjønn i barnefotballen må de gjøre en restart. Hele fotballmiljøet må endre holdninger, og NFF må gå i front og sette standarden.

La gutter og jenter spille sammen mens de er barn. Da kan alle bli tatt vare på på en mye bedre måte.

Tilpasninger kan gjøres basert på interesse, fysikk, ferdigheter og sosiale hensyn – men ikke kjønn. Da slipper vi også masse drama hver gang en jente nærmer seg et guttelag.

Mange andre idretter klarer å ivareta det sosiale med begge kjønn samlet. Det er ingen grunn til at ikke fotballen også skal klare det.

Dagens system er fullstendig krise for jenter som brenner for fotball. De har den samme lidenskapen.

Det er på høy tid å gi dem like muligheter. #MismaPasión.