Denne kronikken er en del av vår serie om samfunnskontrakten. Se egen faktaboks!
Oppbyggingen av Norges oljerikdom baserer seg på en samfunnskontrakt mellom oss – den norske befolkning – myndighetene og oljeindustrien. Vi bidrar med effektivt arbeid, skaperevne og kreativitet til å frembringe de varer og tjenester som etterspørres, myndighetene setter stabile, langsiktige og forutsigbare rammebetingelser og oljeindustrien sørger for en løpende produksjon som hensyntar sikkerhet og miljø.
For at den norske velstanden skal kunne vedvare må vi alle gjøre vårt for å overholde vår part av denne kontrakten.
Frihet og trygghet
Norge er beriket med store petroleumsforekomster og vi har så langt forvaltet disse ressursene på en svært god måte. Siden starten av 1970-tallet har oljen bidratt med rundt 9000 milliarder kroner til det store fellesskapet. Inntektene fra oljeproduksjonen har vært sentralt i oppbyggingen av kanskje verdens beste velferdsstat og et stort oljefond som skal sikre våre fremtidige generasjoner.
Oljen har bidratt til at Norge flere ganger har tronet øverst på FNs kåring av verdens beste land å bo i. Vi nyter godt av hva ressursene på norsk sokkel har brakt oss gjennom rikdom, et velfungerende velferdssamfunn og gode levekår. Dette har gitt oss en frihet og handlingsrom en stor del av verdens befolkning bare kan drømme om.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Finansformuen kaster mer av seg enn sokkel-oljen
En del av våre oljereserver er flyttet fra norsk sokkel og over på bok til det som på folkemunne er kjent som oljefondet. Fondet utgjør i dag 4499 milliarder norske kroner og legger grunnlaget for vårt fremtidige forbruk.
En omplassering fra olje- til finansformue (utenlandske aksjer, obligasjoner og eiendom) har historisk vist seg å øke avkastningen og å redusere risikoen sammenlignet med å la oljen bli liggende igjen under bakken. Grunnen til at risikoen reduseres er enkelt forklart at ved å overføre verdiene til fondet spres risikoen mellom flere investeringsklasser sammenlignet med å ha alt plassert i olje. Med en høyere oljeproduksjon relativt til hva vi som land forbruker blir en større andel av formuen plassert i fondet for å øke avkastningen. Det er myndighetens del av samfunnskontrakten å forvalte oljeressursene på best mulig måte slik at det kommer hele det norske samfunnet til gode. Hvor mye olje som skal flyttes fra havbunnen til oljefondet kan myndighetene regulere gjennom for eksempel å endre skattenivå til oljeselskapene eller tilgangen til oljereservene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Reservenes viktighet
Siden starten av 1970-tallet har vi produsert rundt 40 prosent av de utvinnbare reservene. Dette betyr at om lag 60 prosent av oljereservene fremdeles ligger igjen i bakken og utgjør et stort potensiale for verdiskapning i mange år fremover.
I Norge har vi hatt en fallende oljeproduksjon siden 2001. En økende oljepris har gjort at vi likevel har hatt store overføringer til fondet i denne perioden. Et vesentlig grunnlag for at vi skal kunne fortsette å omplassere verdiene våre fra olje til finans er derfor at vi får tilgang til de gjenværende reservene. Norske myndighetene må derfor vurdere å åpne opp for oljeproduksjon også i nye områder som i dag er stengt for produksjon siden oljereservene vil gi viktige bidrag også i fremtiden til å finansiere vårt velferdssamfunn.
Ikke bare en norsk samfunnskontrakt
Tilgang på energi er vesentlig for å sikre økonomisk vekst og økt levestandard i verden. Verdens olje- og gassreserver er svært ujevnt fordelt. Oljemarkedet domineres av et lite antall stater, hovedsakelig i Midtøsten og Nord-Afrika, som har råderett over store deler av reservene. I en periode hvor denne regionen preges av stor politisk uro og frykten for produksjonsforstyrrelser er høy, øker Norges betydning i det globale oljemarkedet betraktelig som en sikker, pålitelig og politisk stabil oljeleverandør.
Norge som betydningsfull eksportør av olje og gass i verden gjør at vår samfunnskontrakt strekker seg betydelig utover landets grenser. Politiske beslutninger som treffes om rammebetingelsene for olje- og gassproduksjonen og ressursforvaltningen av norske petroleumsreserver kan endre produksjonsforløpet og utvinningstakten på norsk sokkel. Dette vil igjen påvirke våre eksportvolumer av olje og gass og dermed energisikkerheten, velstandsnivået og utviklingen til våre handelspartnere.
Miljøkrav kan øke gasseksporten
Petroleumsindustrien i Norge er tillagt et stort ansvar som en stabil og forutsigbar leverandør av olje og gass. Produksjonen på norsk sokkel som skal være forenelig med samfunnets økende krav til miljø og sikkerhet. Dette er ingen lett oppgave siden fossile brennstoff står for en vesentlig del av verdens samlede CO2-utslipp. Vi må vente at kravene til produksjonen av olje og gass på norsk sokkel vil bli enda strengere i årene fremover og at vi som forbrukere vil legge om vår energibruk mot mer effektiv bruk og renere energi.
Et økt fokus på renere energi kan gagne Norge som den nest største gasseksportøren i verden etter Russland. Forbruket av gass bidrar til et vesentlig lavere utslipp av CO2 enn kull. Nye strengere krav til utslipp av CO2 globalt og et voksende behov for energi i fremvoksende økonomier vil derfor kunne bane vei for en økt bruk av gass til fordel for kull. Dette vil kunne bidra til øke etterspørselen etter norsk gass i fremtiden.
Ingen tid til å hvile på laurbærene
Olje er en ikke-fornybar ressurs. Det innebærer altså at den ikke vare evig, og at den vil tømmes raskt hvis vi fortsetter å utvinne den i et høyt tempo. En fare for den fremtidige velferden er at vi i dag innretter oss som om oljeproduksjonen skulle forbli høy i all overskuelig fremtid. Velstandsfølelsen vi har i dag kan gjøre oss litt late og svekke vår arbeidsevne og kreativitet. Lener vi oss for mye på vår oljerikdom i dag vil vi sakke akterut, og det vil redusere vår velferd i fremtiden.
Det er opp til den norske befolkning, det vil si hver og en av oss, å motvirke dette ved å bevare vår kreativitet og innovasjonslyst fremover – det vil si å oppfylle vår del av samfunnskontrakten.
Målsetningen endres ikke med premissene
Oljens unike betydning for å finansiere velferds-Norge vil gradvis avta i fremtiden. Likevel mener jeg samfunnskontrakten vil stå i hevd. Det vi i vesentlig grad lever av er som nevnt ikke oljen, men vår evne gjennom kunnskap og skaperevne til å frembringe varer og tjenester som etterspørres. Norsk petroleumsindustris vilje og evne til å investere i forskning, utvikling og testing av nye teknologi gjør at Norge i dag er verdensledende i utviklingen i undervannsteknologi. Denne videreutviklingen av petroleumssektoren mener jeg vil fortsette så sant vi ikke lener oss for mye på laurbærene.
Kontraktkravene er ventet å endre seg gradvis over tid, slik de historisk har endret seg med kontraktspartenes krav til hverandre. Likevel er ikke målsettingen for samfunnskontrakten eller partenes krav til oppfyllelse endret, og det er dette som er vesentlig for å opprettholde våre gode levekår og velfungerende velferdssamfunn i fremtiden.
Kilder: Norges Bank, Oljedirektoratet, Olje og energidepartementet og Finansdepartementet
