Hopp til innhold
Kommentar

Saltdal, Paris, New York

Det går en rød tråd fra Saltfjellets fot til toppen av FN-bygningen i New York. Den kommer ekstra til syne i 2015.

Saltdal kommune må kutte 35 årsverk og innfører eiendomsskatt etter å ha slitt økonomisk i mange år. Reporter: Sigurd Steinum

2015 kommer til å preges av lokal- og globalpolitikk, kommunevalg og klimaarbeid. I Norges mediankommune Saltdal må en kutte 35 årsverk og innføre eiendomsskatt etter å ha slitt økonomisk i mange år. Reporter: Sigurd Steinum

SALTDAL/OSLO: Alle bor i en kommune, sier norske politikere. Alle bor på kloden vår, kan verdenslederne si. I 2015 skal det tas viktige valg. I Paris, New York og alle landets kommuner.

Derfor er vi i Saltdal. Norges mediankommune med sine 4 744 innbyggere. Av landets 428 kommuner er det like mange mindre som større enn Saltdal.

Du kan ta av E6, en alt annet enn strak vei, og kjøre langs Saltfjorden. På Blodveien, som fikk navnet sitt etter skjebnen til alle de russiske og jugoslaviske krigsfangene som laget den. Så kommer du til Rognan.

Bygningene i dagens kommunesenter stiger opp av fjorden og vender seg mot Saltfjellet. Det kan virke som om det er de mektige fjellene mot nord og syd som passer på at bygda er trygg.

De som bor her, vet at Saltdal er mer enn saltvannet badet i midnattssol om sommeren, turski på høyfjellet når nordlyset danser om vinteren, og en joggetur i skogen når høstregnet pisker på. De sier at det er tilliten og fellesskapet som gjør at de passer på hverandre. Derfor jobber de dugnad for turnforeningen og gleder seg til å organisere Blåfrostfestival i februar. Derfor stiller friske pensjonister opp frivillig når de ikke finner seg i at sykehjemsbingoen skal forsvinne bare fordi kommunen fjerner aktivitørstillingen.

Saltdal_bade

Hvor viktig er Saltdal?

I 2015 er det kommune- og fylkestingsvalg. De lokalpolitikerne som velges inn i kommunestyrene mot 2019, blir en politikergenerasjon som får ansvaret for en viktig planleggings- og omstillingsfase.

Det blir en tid med rask befolkningsvekst, betydelig aldring og behov for grønn omstilling og mindre oljeavhengighet. Samferdsel, næring og velferdsstat må settes i stand til å møte en ny tid. Behovet er størst i byene, men betydelig overalt.


Lokalpolitikerne som velges inn i kommunestyrene mot 2019 blir en politikergenerasjon som får ansvaret for en viktig planleggings- og omstillingsfase av det norske samfunn.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Neste år er det ikke bare økonomien og velferdsnivået som vil bli diskutert. Kommunesammenslåing er et hett tema. En storkommune i indre Salten, med Fauske som sentrum. Eller en stor-Salten med opp mot ni kommuner rundt Bodø. De samarbeider i dag om en rekke tjenester, som brannvesen, i Salten Regionråd. Mange frykter sammenslåing og er redd sentralisering. At tjenester, ressurser eller identitet skal forsvinne til Fauske eller Bodø. Andre påpeker at økonomien ikke kan bli verre og at bygdas preg og sjel uansett vil overleve.

Stolte av det de ikke har råd til

Når man følger debatten om 2015-budsjettet i kommunestyret mellom menighetssalens fire furupanelte vegger, synes likevel et paradoks. Som om politikerne ikke ser skogen for bare trær.

For de snakker mest om en stolthet av et offentlig tilbud, selv om de egentlig ikke har råd akkurat nå. «Vi er en omsorgskommune», «Kulturlivet er en bauta» og «Helsetilbudet er en del av vår identitet» har selvsagt mer enn økonomisk verdi.

Fasit er uansett at det store overforbruket over tid og underskuddet for andre år på rad, leder til stillingskutt, innsparinger og nedskjæringer.

Kanskje er ikke Saltdal den mest interessante kommunen i Norge i seg selv. Men for dem som bor der er det den viktigste som finnes. Neste år skal de få bestemme.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Hva slags avtale er det klima for?

Folk med makt, avmakt og privatfly skal mot slutten av 2015 til Paris. Håpet er at de skal ha med seg tall og forpliktelser ombord når de skal bestemme.

Hva kommer ut av FNs 20. klimakonferanse? Aktualitetsmagasin fra NRKs utenriksredaksjon. Programleder er Gry Blekastad Almås.

Se URIX om de internasjonale klimaforhandlingene.

Formøtet i Lima viste at en rekke viktige aktører vegrer seg for å komme med forpliktende klimamål. Debatten om Norges utgangspunkt vil prege starten på året her hjemme.


Verdenslederne i Paris vil ikke i sin levetid få muligheten til å være med på noe som er viktigere i et generasjonsperspektiv enn det å bidra til å nå togradersmålet.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Betydelig regionale fremskritt i klimaarbeidet i Kina, USA og EU er blant få lyspunkt så langt. Globalt legger dyp skepsis mellom fattige og rike land fortsatt en effektiv demper på fremdriften i forhandlingene. Den som måtte drømme om en juridisk, forpliktende avtale med sanksjonsmuligheter i bakhånd, går ikke nødvendigvis et godt, nytt år i møte.

Når verdens ledere drar ut stolen og setter seg ned i det gigantiske konferansesenteret i Paris, vil ansvaret tynge. I deres levetid vil de ikke få muligheten til å være med på noe somer viktigere i et generasjonsperspektiv enn det å bidra til å nå togradersmålet.

Som befolkningen i Saltdal, kan de se på hverandre, tenke på hvem de representerer og konkludere med at det er jo bare vi som bor her vi bor. Det er vår klode og vårt ansvar.

marte_malawi
Foto: Christensen, Marte / NTB scanpix

I samme retning, men ikke i mål

Under forhandlingene i år 2000 var det kong Harald som representerte Norge. Diplomater og påvirkere hadde jobbet i fem år. Det skulle være stort. En milepæl. Så fremtidsrettet. 8 mål og 60 indikatorer som skulle vise hva som skulle til for at målene var nådd. Det var et nytt årtusen. FNs medlemsland vedtok utviklingspolitiske tusenårsmål.

Hver dag dør 800 kvinner som følge av at de har gitt liv til en ny verdensborger. Fortsatt er det sånn. Selv om felles innsats dette årtusenet har gitt noe resultater, er ikke tusenårsmålet om å redusere svangerskapsrelatert dødelighet nådd. Norge har satt dette arbeidet høyt.

Under FNs Generalforsamling i New York neste år skal man for siste gang gjøre opp status for 2000-målene. Og lage 17 nye bærekraftsmål som skal gjelde fra 2016. Målene har hatt makt, selv om verden ikke er ferdig reddet. Det er en seier i seg selv at konseptet overlever. Få ting er så mangslungent, tidkrevende, og fullt av motstridende hensyn, mange innfallsvinkler og ulike interesser som internasjonalt diplomati.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Få ting er så mangslungent, tidkrevende, og fullt av motstridende hensyn, mange innfallsvinkler og ulike interesser som internasjonalt diplomati.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Selv om ikke alle målene er nådd, selv om noen verdensdeler ligger mer etter enn andre, har målene hatt en verdi. Utviklingsarbeid og politisk innsats trenger å bli mer koordinert, ikke mindre. Målene kunne vært mer ambisiøse og mer konkrete, togradersmålet burde vært nevnt, politisk styresett og demokrati fremhevet mer. Alt dét kan innvendes.

Konseptet med å gå i samme retning er likevel viktig i seg selv.

Alt er politikk

De sier tilliten pakker inn fellesskapet mellom fjellene i Saltdal. I FN-prosessene, både om klima og bærekraft, er tilliten mer skjør.

I Saltdal skal lokalbefolkningen bestemme hvordan økonomien skal rettes opp og av hvem. Det er bare deres ansvar å bestemme det.

I Paris skal alle verdens ledere ta ansvaret for verdens klima. Det er vi alle som skal forvalte denne kloden. Bare verdens land og befolkning kan ta ansvaret for å nå togradersmålet.

I New York skal FN-landene stake ut en slags kurs for et minste felles multiplum for hva slags samfunn kommende generasjoner skal fødes inn i. Arven en generasjon gir videre.

2015 er året hvor vi skal ta vare på hverandre i smått og stort.

Som jo er hva politikk dypest sett handler om.

Lokalt og globalt.

En slags test.