NRK Meny
Kronikk

Et godt rykte er ikke god presseetikk

Det spiller ingen rolle at Norsk presseforbunds Kjersti Løken Stavrum har tiltro til Harald Stanghelle. De samme etiske reglene må gjelde for erfarne redaktører som nye journalister.

Harald Stanghelle

Hver eneste dag dropper pressen å publisere rykter fordi den selv ikke kan gå god for dem, skriver Gunnar Bodahl-Johansen. Harald Stanghelle (bildet) skrev denne uken en kommentar basert på det han selv kalte 'gode, men ubekreftede rykter'.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

For noen dager siden snakket jeg med en journalist som hadde mange gode rykter i en viktig og vanskelig sak. «Men jeg kan ikke sette rykter på trykk, uten å få dem bekreftet», var journalistens klare utsagn - og naturligvis også frustrasjon, fordi det var stor sannsynlighet for at ryktene var sanne. Journalisten jobbet med en stor nyhetssak, mens Aftenpostens Harald Stanghelle er en av de fremste pressekommentatorene i landet. Men kravet til dokumentasjon av faktiske påstander gjelder like mye for ham som for nyhetsjournalisten. Noe annet ville vært besynderlig.

Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund fastslo i Aktuelt 21. mai at rykter er utenfor de redigerte mediers felt, og at det ville vært sjokkerende hvis Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle introduserte rykter som et fenomen.

Samtidig sier hun at vi ikke skal legge for mye i formuleringen «gode, men ubekreftede rykter», etter som hun mener han må ha kilder saken hviler på. Med henvisning til at Stanghelle har vært lenge i «dette markedet», legger hun til at kvaliteten på kilder lærer man seg å vurdere over tid.

LES OGSÅ: First House klager Aftenposten inn for PFU

En utfordring

Dette er en litt uklar uttalelse, og noen vil trolig oppfatte NPs generalsekretær og PFUs sekretariatsleder dit hen at Stanghelle i kraft av sin posisjon og erfaring kan omtale «et godt rykte» uten å oppfylle kravet til å sannsynliggjøre faktum, slik PFU selv har uttalt ved en rekke anledninger. Det er dessuten farlig for PFUs uavhengighet hvis generalsekretæren uttaler seg på en måte som kan tas til inntekt for ett bestemt syn i en sak som er klaget inn til PFU.

Hver eneste dag dropper pressen å publisere rykter fordi den selv ikke kan gå god for dem.

Gunnar Bodahl-Johansen

Generalsekretær Stavrums uttalelse reiser også en semantisk utfordring, fordi vi i den presseetiske tenkningen alltid har skilt skarpt mellom ryktespredning og videreformidling av opplysninger fra åpne eller anonyme kilder.

Ryktespredning fremstår som adskillig mindre forpliktende enn å videreformidle opplysninger fra kilder, som stiller sterke krav til kildekritikk og sannsynliggjøring.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Dropper rykter hver dag

Harald Stanghelle sa i Aktuelt at han har kilder for opplysningene om at First House er leid inn for å drive svertekampanje mot Thorbjørn Jagland og Nobelkomiteen. Men henvisningen til «gode rykter», oppfattes som en langt mindre forpliktende formulering. Det kan til og med oppfattes som at det er den anonyme ryktesprederen - som naturligvis også er en kilde - som må ta ansvaret for innholdet i ryktet.

Det er vanskelig å forsvare seg mot skjulte kilder, men enda verre er det å forsvare seg mot rykter fra skjulte ryktespredere.

Gunnar Bodahl-Johansen

Mange journalister har vært fristet til å publisere rykter, fordi man selv tror så sterkt på det som hevdes. Men hver eneste dag dropper pressen å publisere rykter fordi den selv ikke kan gå god for dem.

Den redigerte presse bekjenner seg til en metode for å verifisere faktum, uansett om faktum presenteres gjennom en åpen eller anonym kilde, eller i en nyhetsartikkel eller i en kommentar. Man skal stole på journalisten utelukkende fordi journalisten oppfyller den journalistiske metoden, ikke fordi journalisten har en posisjon i mediene.

SE OGSÅ: Videokommentar om First House fra Magnus Takvam

Lov å feile også i journalistikken

Kravet til aktsomhet fremgår både av Vær Varsom-plakaten og rettspraksis i ærekrenkelsessaker. Det skal være lov å feile i journalistikken, men bare hvis man har oppfylt kravet til å undersøke faktum, slik at at det foreligger klare holdepunkter på publiseringstidspunktet for at det som fremstilles som faktum, er korrekt. Det er ikke noe urimelig krav til journalisten.

Selv om det skulle være et reelt grunnlag for kildens mistanker, har PFU fastslått at pressen må undersøke og synliggjøre hvilke bekreftelser man har, før en går ut med belastende påstander.

Gunnar Bodahl-Johansen

Pressens Faglige Utvalg har en rekke ganger uttalt seg om ryktespredning, og gitt sin fulle støtte til den varsomhet pressen normalt utviser ved å unnlate å viderebringe «rykter og sladderhistorier». Selv om det skulle være et reelt grunnlag for kildens mistanker, har PFU fastslått at pressen må undersøke og synliggjøre hvilke bekreftelser man har, før en går ut med belastende påstander.

Det er vanskelig å forsvare seg mot skjulte kilder, men enda verre er det å forsvare seg mot rykter fra skjulte ryktespredere.

Håpløs presseetikk

Hvis dette ikke gjaldt, kunne det bety at pressen i stedet for dokumentasjon heller kunne plassere udokumenterte beskyldninger, påstander og opplysninger som en mente var viktig å få frem, i en kommentarartikkel. Når saken settes på spissen på denne måten, ser alle at dette ville vært en håpløs presseetikk.

Det er selvfølgelig også i journalistikken som i de fleste andre yrker, at man lærer gjennom erfaring, og bygger opp sin troverdighet over tid. Men faktiske påstander skal uansett bygge på dokumentasjon. Når Stanghelle skriver at «gode, men ubekreftede rykter kan fortelle at kinesiske interesser har leid inn First House til kampanje mot Thorbjørn Jagland og Nobelkomiteen», legger han en ubekreftet beskyldning til grunn for sin kommentar.

I hvilken grad det er akseptabelt er en presseetisk debatt som ikke må blandes sammen med striden om Nobelkomiteen.