Det bør ikke komme som en overraskelse at man nå, i KrFU, ønsker å diskutere partiets standpunkt til ekteskapsloven på nytt.
Politikken til et parti er aldri hugget i stein. Det er derimot verdigrunnlaget og ideologien man bygger sin politikk på. Politikken man lager og utøver bør alltid prøves mot det som ligger til grunn for et partis eksistens. Det gjelder både når man lager ny politikk og den politikken man har ført i mange år.
Når det oppleves som problematisk og vanskelig å forsvare KrF og KrFUs syn på ekteskapsloven, det være seg ovenfor venner, på stand eller i debatt, bør man ta en runde på om det man mener faktisk er riktig.
Mangfold er en verdi
Kristelig folkeparti og ungdomspartiet KrFU lager politikk ut i fra et kristendemokratisk verdigrunnlag. Kristendemokratisk idelogi snakker blant annet om at mennesket er ukrenkelig, og at alle har samme verdi. Og at selv om verdien er like stor, er alle skapt forskjellig. Derfor blir dette mangfoldet en verdi i seg selv og en ressurs for samfunnet.
KrF og KrFU mener at homofile personer er like mye verdt som heterofile personer, og har støttet alle forslag mot mobbing og trakassering av LHBT-personer. Videre er kristendemokratiet opptatt av familien som samfunnets grunncelle og at det derfor må lages gode og trygge ordninger for ekteskapet og familien.
Hvorfor har man da i KrF og KrFU falt ned på at homofile ikke skal få lov til å gifte seg?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Trygge rammer
Jeg tror dette først og fremst handler om at når man har snakket om ekteskapsloven i KrF og KrFU så har man blandet sammen flere diskusjoner. Jeg mener ekteskapsloven handler om fire ting:
1. Det å inngå ekteskap.
2. Adopsjon.
3. Assistert befruktning.
4. Kirkens selvbestemmelse.
Dette mener jeg er fire adskilte diskusjoner, hvor man som politikere kan gi ulike svar til de ulike punktene. Det har ikke KrF og KrFU klart tidligere. Diskusjonen har blitt en røre.
Det er derfor nå gledelig å se at leder for KrFU, Emil Andre Erstad, skiller mellom de ulike punktene når han nå går inn for den felles ekteskapsloven, og at han ser til den kristendemokratiske idelogien som partiet bygger sin politikk på. Det er derfor han også faller ned på at homofile skal kunne få gifte seg, nettopp fordi også homofile bør få juridiske og trygge rammer rundt sitt parforhold.
Politikkens område
KrF og KrFU er fortsatt i sin fulle rett når man snakker om at Kirken skal få bestemme selv når det gjelder hvem de ønsker å vie. Religionen dreier seg om forholdet mellom mennesker og Gud, og dette forholdet kjenner kirken bedre til enn politikerne.
Man kan derimot ikke bruke religiøs argumentasjon a la «Gud har innstiftet ekteskapet til å være mellom mann og kvinne» i en debatt om vielser på rådhuset, fordi politikken handler om hvordan man skal organisere samfunnet og samspillet mellom mennesker. Det er en klar forskjell på hva som er politikkens område og hva som gjelder troslivet. Dette må særlig KrF og KrFU huske på med sin religiøst baserte ideologi.
Når det gjelder adopsjon og assistert befruktning, må man ta hensyn til barnas rettigheter, mer enn til de voksnes ønsker. Men jeg mener det er en klar forskjell på adopsjon og assistert befruktning.
Respekt og toleranse
Adopsjon handler om barn som trenger nye foreldre fordi de biologiske foreldrene ikke kan ha det ansvaret lenger. Om noen av disse barna kommer til et homofilt par, bør ikke det ha noe å si så lenge de får en trygg og god oppvekst!
Her har man heller ikke aktivt gått inn for å skille barna fra sitt biologiske opphav, da det er andre faktorer som er utgangspunktet for det. Et annet argument for at homofile skal kunne adoptere er at forskning viser at de er like gode foreldre som heterofile foreldre. Det kan man blant annet se i en rapport fra NOVA hvor det kom klart frem at det viktigste for barn ikke er hva slags seksuell orientering foreldrene har, men hvordan de utøver foreldreskapet. Akkurat slik som det er i alle familier, heterofile som homofile.
Når det gjelder assistert befruktning (anonym sæddonasjon), er det derimot snakk om aktivt å ta bort et av barnas aller mest grunnleggende rettigheter, nemlig å kjenne til sitt biologiske opphav. Her mener jeg det er klokt av Erstad å fortsatt holde på motstanden.
Helt til slutt: Dette er en følelsesmessig engasjerende sak. Både for meg som lesbisk, med et ønske om å kunne gifte meg med henne jeg elsker, og for de som er imot at jeg skal få lov til det. Derfor bør og må alle parter opptre med respekt og toleranse. Ellers blir dette en diskusjon som tar partiet bakover, i stedet for å fremme en positiv utvikling – uansett resultatet av debatten.
