NRK Meny
Kronikk

Ryddejobben starter nå

#Metoo har brøytet vei. Nå er det opp til oss å ta ledelsen.

illustrasjon

2017 var året for varsling. La 2018 bli året for endring, skriver kronikkforfatteren.

Personer som trakasserer andre kan ikke ha tillitsverv i organisasjonslivet. De må ut. Men problemet er ikke løst selv om de verste trakassererne trer av. Det er jo nettopp det som er så bra med den norske varianten av #Metoo-kampanjen: Den fokuserer i hovedsak ikke på enkelttilfeller, men på en omfattende kultur der seksuell trakassering av kvinner har blitt godtatt og sett igjennom fingrene med, i alle år.

Som kvinne med lang karriere i mannsdominerte miljøer har jeg ofte møtt på denne kulturen, og jeg har vært utsatt for seksuell trakassering ved flere anledninger selv. Det var «business as usual», og det var mitt eget ansvar å takle det uten å fornærme trakassereren. Alle kvinner vet dette. Men forutsetningene for å gjøre noe med det har ikke vært til stede. Når ting ikke kan sies høyt, er man alene.

Jeg bretter opp ermene og inviterer til dugnad.

Nå har et vindu for handling åpnet seg: Vi er ikke alene lenger. Ikke bare har det blitt åpenbart hvor omfattende dette problemet er, men det blir også for første gang tatt alvorlig. Men hvor lenge vil dette vinduet være åpent, og hva vil skje før det lukkes igjen? Å lage diskusjonsnotater og rutiner for varsling om seksuell trakassering er fint og viktig. Men varslingsrutiner endrer ikke det fundamentale problemet. Å trakassere kvinner eller gi dem uønsket seksuell oppmerksomhet har vært legitimt stort sett overalt.

Det er bare én ting som nytter, og det tror jeg også alle kvinner vet: Vi må brette opp ermene og starte ryddejobben selv. Vi må ut av offerrollen og inn i lederrollen. Og da mener jeg ikke formelle lederposisjoner, jeg mener å reelt ta ledelsen i arbeidet med kulturendring. Nå er det en åpning i tiden. Vi blir hørt. Når alle organisasjoner har laget nye rutiner for varsling lukker vinduet seg. Vi står igjen som ofre og varslere, med lite kraft og lite legitimitet. Vi kan til og med bli beskyldt for å bruke anklager om trakassering i et spill om makt.

Alle som har varslet om trakassering, har tatt ledelsen.

Vi kan ikke overlate til de formelle lederne å endre kulturen. Men hva vil det si å ta ledelsen? Det er ikke å «roe ned situasjonen». Det er å si «dette skal jeg rydde opp i». Det er ikke å si: «Jeg har blitt urettferdig behandlet». Det er å si: «Jeg vil snakke med dem som er uenige med meg».

I ledelseslitteraturen skiller vi mellom å ha en lederposisjon og det å lede. Å lede er en prosess, og det er en kollektiv prosess. Å gå foran, sammen med andre, er selve kjernen i ledelse. Hver eneste av de kvinnene som har varslet om trakassering, har tatt ledelsen. De har startet en prosess, og de har gått foran. Vi andre må nå følge opp. Vi må samle alle gode krefter rundt oss, og starte å bevege oss videre. #Metoo er bare starten. Det er veien videre som gjelder. Og vi kan alle bidra til å lede vei.

Å ta ledelsen er å invitere motstandere til åpent diskusjonsmøte. Det er å få så mange som mulig til å varsle, og få varslerne i tale. Å støtte alle som varsler, og å oppfordre så mange som mulig til å stå frem og snakke åpent om saken. Å være en ekte leder er å ha et klart budskap om hvordan vi skal være mot hverandre, og å formidle dette budskapet høyt og tydelig i alle sammenhenger. Det er å få de formelle lederne inn i diskusjonen som likeverdige partnere. Og det er å si ifra hver eneste gang man opplever trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet.

Å ta ledelsen er ikke å si: «Jeg har blitt urettferdig behandlet».

Alle kan ta ledelse gjennom å ta ansvar. Å ta ansvar betyr å ta initiativ, å blande seg inn i hva som skjer med andre, snakke høyt om hvilken kultur vi vil ha på arbeidsplassen, ta rom med de viktige sakene, komme med forslag, drøfte sakene åpent, både med kvinner og menn. Vi må knytte forbund med menn som går foran med de samme verdiene. Ekte ledere sier til pressen at «trakassering skal vi få en slutt på». Vi har nå en anledning til å få noe gjort, fordi vi ikke er alene. Men det haster.

Vi kvinner som har formelle lederposisjoner, er heldige, fordi vi i kraft av våre stillinger kan gå foran. Vi må ta ekstra ansvar for å få alle med oss i et løft for konstruktive kulturer der alle kan vokse. Vi må være enda tydeligere, og vi må bidra til åpenhet og trygghet, både for kvinner og menn. Vi må stå tydelig bak hver eneste kvinne, og vi må invitere mennene inn i diskusjonene. Jeg har brettet opp ermene, og jeg inviterer til dugnad.

2017 var året for varsling. La 2018 bli året for endring!

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter