Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
Tiden mellom påske og 17. mai er selve russetiden, et særnorsk fenomen.
Opprinnelig var russefeiring en ærefull markering av de få ungdommene i nærmiljøet som hadde tatt examen artium og var klare for høyere utdanning. I siste halvdel av forrige århundre, ble det en kollektiv feiring av hele årskull etter endt skolegang – uavhengig av studielinje.
I nyere tid har feiringen fått påvirkning fra populærkulturen og amerikanske praksiser som fenomenet «spring break». Det har blitt en kommersiell industri som suger penger ut av ungdommer og deres familier i år etter år.
Russefeiringen var lenge et kollektivt ritual, som markerte likhet – bare tenk på de samme dressene og de samme fargene. I dag har det blitt en arena for å markerer status og territorium, og knytte nettverk – gjennom å være med på de feteste og mest påkostede bussene, med de største lydanleggene.
Hva skal vi med den?
Et sikkert vårtegn er diskusjonen om russefeiringens begrunnelse. Og det med god grunn. For hva skal vi med den? Feire at 13 års skolegang er over? Når man i virkeligheten har minst tre, og helst fem år med høyere utdanning foran seg? Bruke tiden før eksamen til å drikke, reise på tur og ikke sove?
Å bli med på tidenes fest og få minner for livet?
Det siste er kanskje den største myten. Russetiden er tiden da mange, de fleste, har sine første klønete erfaringer med alkohol, romantiske forhold og sex. Og det skjer i en fase der man er ung og uerfaren, og usikker på seg selv. På fester sammen med personer som bare noen få år senere framstår som fremmede, med andre verdier og oppfatninger.
Ditt livs beste minne?
Hvem er det som egentlig har det gøy i denne settingen? Rekk opp hånda den som har sitt livs beste minne fra en fest i Kongeparken, på Tryvann eller på Hellerudsletta.
Jeg tenker lite på russefeiringen, og når jeg gjør det, blir jeg melankolsk.
Vi var en liten gjeng som følte oss annerledes. Men motvillig og halvhjertet ble vi likevel med. For man hadde liksom ikke noe valg – hvis man ville treffe jenter, være på de kule festene, ha et sosialt liv. Men de minnene man har, de blir med resten av livet, som et rom man kan spasere inn og ut av.
- Følg debatten: og
Hvordan hadde livet blitt?
I 1993 kom bandet The Connells med sangen ’74-'75. Låta handlet om avgangsklassen fra året 1974/75 på High School i deres hjemsted Raleigh i North Carolina.
Låta handler ikke om russetid, men noe relatert. Den handler om å tenke tilbake på denne tiden, da man var 18. Om hvordan ting kunne vært annerledes.
Hvem har vel ikke tenkt tanker som: Hva om jeg hadde sendt det brevet, turt å kysse den personen på den festen; hva om jeg hadde gått for han eller hun som likte meg, og ikke den peneste; hva om jeg hadde valgt veien til høyre istedenfor veien til venstre akkurat i det øyeblikket.
Hvordan hadde livet blitt?
Melankoliens lydspor
I sangen hører vi om to personer som hadde noe mellom seg for 18 år siden. Hun oppsøker han og ønsker å gjenoppta forholdet. Men det var han som avviste henne den gangen, og forårsaket et emosjonelt arr i årene som fulgte. Låta handler om at det er nytteløst å forsøke å vekke til live og endre på det som skjedde da man var 18.
The Connells' ’74-'75 ble en stor hit. Antakeligvis fordi det er en enkel poplåt med et tema som treffer en universell streng.
I videoen til sangen ser vi gamle foto fra High School Yearbook, kryssklippet med bilder av de samme personene, 18 år senere. Videoen var så populær, at The Connells i 2013 lagde en ny versjon av den, med den samme klassen, i dag, ytterligere 20 år senere.
Hvilke følelser treffer deg, hvis du går i skuffen og finner fram bildene fra din egen avgangsklasse?
Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i«Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.
