Midt oppi norske mediers minutt-for-minutt-dekning av Nico & Vinz’ fremganger på den andre siden av Atlanterhavet er det lett å glemme at duoens hiphopinspirerte popmusikk ikke er videre representativ for hva kongeriket Norge for tiden produserer og eksporterer av hits.
Den som ønsker å ta pulsen på norsk popmusikk 2014 vil måtte bruke mye tid på en type jovial elektronisk allsangspop som denne sommeren for alvor har befestet seg som en egen sjanger.
Vi kan kalle den Grandiosawave.
LES OGSÅ: Hva skjedde med musikken?
Utepils, afterski og nakne damer
Grandiosawave blander poprock à la Postgirobygget med nødrimsrap, 90-tallsdance, reklamefilmironi og klassiske landeplagegrep. Begrepet favner alt fra Erik og Kriss og Staysman & Lazz til (DJ) Broiler, Katastrofe og Anders Nilsens nå internasjonale hit «Salsa Tequila», som også er nummer 1 på VG-lista denne uka.
Det er tekster om utepils, afterski, nakne damer og fete kvelder med gjengen satt til enkle elektroniske rytmer som egner seg best til frenetisk hopping opp og ned mens man vræler refrengene av full hals.
I et intervju med VG uttalte Anders Nilsen nylig at inspirasjonen til «Salsa Tequila» kom fra et intervju med en gruppe russejenter som hevdet at saksofon var det heteste instrumentet i 2014.
Selv om Salsa Tequila er for konseptuell til å være noen arketypisk Grandiosawave-låt – DJ Broilers «Bonski» og Staysman & Lazz’ «Ah Ah Ah» er langt bedre eksempler – røper dette sitatet mye om sjangerens musikalske røtter og ambisjoner: Dette er russelåter laget for å appellere til det brede lag av befolkningen, og russelåter er som kjent bruksmusikk laget for å sveise folk sammen, heve stemningen på fest og sette et tydelig datostempel på de uforglemmelige minnene.
LES OGSÅ: Fra «Salsa Tequila» til «Volvo IKEA»
Se Staysman & Lazz' «Ah Ah Ah» her:
Global sammensmeltning
Det er like vanskelig å hisse seg opp over denne musikken som det er å aktivt lytte til den, men den er verken uinteressant som fenomen eller uten internasjonale paralleller. I et makroperspektiv har den mest sentrale musikalske utviklingen på 00-tallet og 10-tallet handlet om en global sammensmeltning av populærmusikalske sjangre fra ulike land og epoker.
Tidligere lå den angloamerikanske verden som regel i front hva rytmisk popmusikk angikk, men i det nye årtusenet har dette endret seg. For europeere er ikke lenger sjangre som hiphop og soul eksotisk importvare, og amerikanerne har på sin side for alvor fått øynene opp for elektronisk europeisk dansemusikk fra 90-tallet.
Japanerne og koreanerne er i ferd med å ta igjen Vesten på de fleste områder, samtidig som de i stadig større grad påvirker popmusikken som lages i Europa og Nord-Amerika – ikke minst hva gjelder forretningsmodeller og visuell estetikk.
LES OGSÅ: Det smarte med russebusser
Se Broilers «Bonski» her:
Musikk for ikke-musikkinteresserte
De store regionale poptradisjonene nærmer seg hverandre, og alle skarpe kanter og kulturelle særegenheter slipes vekk. Resultatet er en type popmusikk som ikke skyr noen populistiske virkemidler, og som egner seg like godt i reklamefilmer for brus og joggesko som i oppløftende musikkmontasjer i andreakten av en hollywoodfilm.
Selv om de musikalske aspektene av Grandiosawave speiler denne utviklingen, er den gradvise utviskningen av skillet mellom pophits og sketsjekomedie til dels et særnorsk fenomen.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Det mest påfallende med denne russepopen er nemlig at den består av musikk som både utøvere og publikum kan avfeie som en spøk dersom behovet skulle melde seg.
Det er musikk som produseres og markedsføres for å appellere til mennesker i alderen 7 til 20 – for ikke å si 45 til 55 – som i utgangspunktet ikke er interessert i musikk.
Disse segmentene kjennetegnes av stor kjøpekraft og et betydelig konformitetspress som gir opphav til en sosial dynamikk hvor «alle» hører på de samme låtene. Det er også befolkningsgrupper som er svært glade i å se og dele videoer på Facebook og andre sosiale medier, og det er framfor alt i videoformat at disse låtene kommer til sin rett.
Tidligere i sommer slo plateselskapet Universal fast at musikkvideoen nå er den viktigste kanalen for å tjene penger på populærmusikk. Dette skyldes ikke minst det faktum at musikkvideoen er et format som sysselsetter både syns- og hørselssansen, hvilket gjør det mulig å selge reklame mens musikken avspilles.
LES OGSÅ: Myten om «den kvinnelige artisten» må vekk
Se Anders Nilsens «Salsa Tequila» her:
«Russelåtifisering» tross alt bedre
Og uansett hvor irriterende «russelåtifiseringen» av norsk popmusikk enn måtte være, er den likevel langt å foretrekke fremfor den andre store trenden i norsk musikkbransje på 10-tallet: Nemlig den hvor musikk gjøres til et spin off-produkt av tv-programmer hvor folkekjære musikere griser til sin musikk og sitt image ved å «by på seg selv» i henhold til reality-TVs strenge dramaturgiske krav.
LES OGSÅ: Håper russen vekker meg i natt
Fordi selve musikken ikke lenger er en salgbar vare på samme måte som før, knyttes den i økende grad fast til produkter som inngår i en fungerende forretningsmodell.
Reality-TV representerer én slik modell, musikkvideoen er tilsynelatende i ferd med å bygge opp en, og det er fortsatt gode penger å tjene på å selge musikk til bruk i film, tv-serier og reklame.
Og inntil bransjen finner en modell som lar artistene tjene penger på ganske enkelt å lage god og interessant musikk, er det Grandiosawave og «Hver gang vi møtes» herfra og til evigheten.
