Dette kan synes litt unødvendig å løfte frem i en tid er preget av pandemi og krig i Europa. Men dagliglivet fortsetter parallelt med det som skjer rundt oss.
Jeg har en ungdom som starter på videregående skole til høsten. Historier jeg hører fra venner med eldre barn, forteller meg at jeg bør bekymre meg.
En «vellykket russefeiring», kanskje spesielt i sentrale og ressurssterke områder, har stadig større kostnad; prismessig og spesielt sosialt. Det er en glitrende arena for utestengelse.
Vi må snakke om organiseringen og administreringen av russebussene. Det kan se ut til at russen inspireres av reality-TV, med ubehagelige auditions for å få bli med på buss, søkere som sammenlignes og stemmes over, venner som splittes og regler med trusler om bøter og utkastelse.
Kampen for russetilværelsen gjør at mange tar avgjørelser og gjør ting de sannsynlig normalt ikke ville gjort. Omsorgen for de som står utenfor synes fraværende. Det er ikke lett å ta gode valg når du er ung og tror at alt står på spill. Derfor må vi voksne være til stede – både fysisk og mentalt.
Fra barna begynner å leke lærer vi dem å dele og inkludere. Det legges betydelige ressurser i arbeidet mot mobbing og utestengelse i barneskolen. Jeg tror foreldre og skole gjør mye for egne og andres barn, selv om det fremdeles også finnes vonde tilfeller.
Men fra ungdomsskolen slipper vi tydeligvis taket. Kanskje en naturlig konsekvens av at barna er i utvikling som mennesker; at vi ikke lenger organiserer avtaler for lek, at barna får nye venner og bytter fritidsaktiviteter. Vi må ikke slutte å oppdra ungdommene selv om de får større frihet.
Med russefeiringen ser det ut til at det glipper helt for oss. Det fortelles om russebusser der noen bestemmer og de andre ikke tør å utfordre gruppas regler i frykt for å miste sin plass. Venner ofres for å sikre egen posisjon.
Russetiden skal være feiring, fellesskap og glede. Det er mange som ikke deltar, og det er heller ikke «en menneskerett» å få være med på en russebuss. Bussene består gjerne av en sammensatt gjeng som ønsker å skape et samhold. Samtidig legitimerer samholdet ekskludering.
Det er egne bussvorspiel og nyttårsfeiringer. Det er bussmøter, busshytteturer og vennebussfester. Og det er regler renset for normal folkeskikk. Deltakelse og utestengelse er dessverre ofte lite synlig for oss voksne.
Vi kan bagatellisere det, men det er skam knyttet til denne formen for utestengelse.
Jeg hører om ungdommer som blir alvorlig deprimerte, velger å bytte skole eller søker seg til skoler i utlandet, på grunn av ekskludering i forbindelse med russefeiringen. Og la det være sagt: Frem til bussene skal på veien har antallet ingenting med trafikksikkerhet å gjøre.
Vi må vite hva barna våre driver med. Russebusskontraktene signeres av noen som er over 18 år, det vil si at det ofte er voksne som signerer, og det gir oss en gyllen anledning til å snakke med barna våre.
Vi må sette oss inn i hva som skjer på bussene og gi tydelige føringer og grenser for hva som er god og rimelig oppførsel: sjekke om vennene våre barn omgås med er inkludert, og påvirke dem til å være omsorgsfulle og inkluderende.
Med to års covid-restriksjoner har ungdommen blitt avhengig av den digitale sosialiseringen og telefonene er i konstant aktivitet. Snapmaps, Insta-stories og utallige andre digitale flater viser at og hvor venner samles. Det kan forsterke følelsen av å bli utestengt. Gjentagende påminnelser om hva de går glipp av.
Jeg tror ikke foreldre som var unge uten sosiale medier har evne til å forstå følelsene disse appene etterlater. Russebussplanlegging begynner for noen allerede i førsteklasse i videregående. For de heldige er det bare spennende. For andre betyr det tre år med sosial utestengelse.
Det burde engasjere flere.
Kan vi påvirke russen, skoleledelse og foresatte til å finne løsninger for å begrense utestengelse? Russetiden er overmoden for en modernisering. Vi kan ikke la dette bare være opp til barna våre. Det er de ikke voksne nok til.
Kan det lages et standardisert regelverk for organisering av russebussene?
Med like og åpne kontrakter vil hemmelige og urimelige avtaler begrenses, og redselen for å miste sin plass på bussen reduseres. Dersom det i tillegg settes krav om minimum én ansvarlig voksen fra foreldregruppen som veileder i et buss-styre, kan det motvirke sterke personligheter og umodne beslutninger.
Kan auditions eller tilsvarende urimelige utvelgelser «forbys», ved at de som gjennomfører slike selv blir utestengt fra fellesarrangementer?
Kan det settes en øvre prisgrense, for hva som er greit å betale for egen plass i bussene, slik at kostnadene ved russebussene ikke fortsetter å eskalere? Betalingsvilligheten for å ha «den feteste bussen» vil alltid være større hos noen. Det fører til at mange ikke kan være med.
Kan bussene organiseres skolevis i stedet for vennebasert? Da får alle som vil være med.
Det finnes sikkert mange og bedre forslag til hvordan vi kan forebygge utestenging og sørge for en bedre russefeiring. Lik og del gjerne, men aller helst: engasjer deg!
Ytring kjenner identiteten til kronikkforfatteren, som skriver anonymt av hensyn til barnet sitt.
Les også:
