For David Cameron og de konservative har høstens avisoverskrifter så langt handlet om et parti i motbakke. Da statsministeren gikk på talerstolen i Birmingham i dag, på det konservative partiets landsmøte, var det vel vitende om at han har store utfordringer å hanskes med: En britisk økonomi i krise, en knirkende regjeringskoalisjon, et parti som faller på meningsmålingene og murring om lederskifte i egne rekker.
LES OGSÅ: «Popstjernen» Boris truer Cameron
Det konservative partiet befinner seg dermed i en lignende situasjon som den Labour var i den siste tiden før regjeringsskiftet, med fallende oppslutning og et opposisjonsparti på offensiven. Akkompagnert av medier som spør om regjeringens kurs er den riktige og om statsministeren er den rette til å lede landet gjennom den økonomiske krisen. Bak ruver de store spørsmålene: Hvor lenge skal økonomisk nøysomhet («austerity») være gjeldende linje? Bør Storbritannia revurdere sitt forhold til EU? Kan koalisjonen overleve frem til 2015? Er Labour og Miliband modne for å overta?
Fra fagre løfter til resultatmåling
Bildet er dermed et ganske annet enn det var på landsmøtet for tre år siden, da en en frisk og regjeringssulten Cameron vant duellen mot en upopulær Gordon Brown og et regjeringsslitt Labour. Eller for to år siden, da en selvsikker nyvalgt statsminister talte til partimenigheten.
Den Cameron som i dag sto på talestolen har vært partileder siden 2005 og statsminister siden 2010. Han representerer det kjente og etablerte, snarere enn det friske og nye. Koalisjonsregjeringens hvetebrødsdager er også over. Etter to og et halvt år i regjeringskontorene er tiden for fagre valgløfter forbi. Velgerne forventer å se håndfaste resultater: effekter av de økonomiske tiltakene, tegn på at det snart blir en bedre hverdag for folk flest. Opposisjonsrollen gir som kjent større spillerom. Mens Labour-leder Miliband i sin tale kunne tegne med bred pensel og kritisere regjeringen for manglende resultater, ligger «bevisbyrden» hos Cameron. Hans tale handlet om det den måtte handle om: at regjeringen har handlingsevne og styrer etter riktig kurs.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Ny EU-debatt
Finansminister George Osbournes budskap til landsmøtet tidligere i uken ga imidlertid lite håp om snarlig bedring for den britiske økonomien, regjeringens største hodebry. En større debatt om Storbritannias tilknytning til EU, og i ytterste konsekvens en folkestemning slik Cameron nå har åpnet for, er nok heller ingen vinnersak.
Risikoen er nemlig stor for at en ny EU-debatt vil skape splittelse, ikke bare i regjeringskoalisjonen, hvor Liberaldemokratene er grunnleggende mer positive til EU, men også internt i det konservative partiet. Denne risikoen er selvfølgelig Cameron smertelig klar over. Men fordi sterke stemmer i hans eget parti krever reevaluering av EU-tilknytningen, har han lite annet valg enn å ta styringen over debatten.
Grønnere på den andre siden?
Meningsmålinger viser at begge regjeringspartiene taper terreng til Labour. Camerons foreløpige trøst ligger i at velgerne fremdeles anser ham for å være det beste statsministeremnet av de tre partilederene. Avstanden til Labour-leder Miliband ble riktignok mindre etter at sistnevnte holdt en overbevisende landsmøtetale forrige uke. Men en enkelttale gjør ingen statsminister, og slike «popularitetsbarometre» har som kjent en tendens til å gå i bølgedaler. Det kan nok mange britiske partiledere skrive under på.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Landsmøtet markerer halvgått løp for koalisjonsregjeringen. Med endringer i den britiske valgloven er det nemlig for første gang forhåndsbestemt når neste
parlamentsvalg skal finne sted. Med mindre regjeringen skulle falle i mellomtiden, skjer det 7. mai 2015. Datofestingen skaper forutsigbarhet, både for velgere og partiapparat. Samtidig fratar det statsministeren et nyttig verktøy: Muligheten til å skrive ut nyvalg på et tidspunkt som passer eget parti bra, og motstanderens dårlig.
«The Boris Show»
Den siste uken har spørsmålet meldt seg om Camerons lederskap vil kunne bli utfordret også internt. Særlig flittig spekulerer britisk presse i om den frittalende London-ordføreren Boris Johnson har potensiale til å bli mer enn en populær fargeklatt i det konservative partiet. Foreløpig er nok medienes «Boris show» drevet mer av underholdningsverdi enn av politisk realitet - det er lite som tyder på at Cameron sitter utrygt, eller at det vil bli snakk om noe lederskifte i det konservative partiet før etter neste valg.
Mange vil da også huske at slike lederdebatter oppsto med hyppige mellomrom også da Labour satt med makten. Især i landsmøtetider ble både Tony Blair og Gordon Brown konfrontert med både reelle og mindre reelle lederutfordrere. Slike lederskapsdebatter har likevel en effekt. For det første skaper de et bilde av en leder uten nødvendig tillit. For det andre tar de fokus bort fra de politiske sakene.
Men, som nevnt, Boris Johnson er en av Camerons minste utfordringer akkurat nå. Derfor passer det ham kanskje bra at mediene fokuserer mest på den.
