NRK Meny
Kronikk

Rotterace hotell

Vil du ha suksess på arbeidsmarkedet? Gjør som i Paradise Hotel!

Deltagere Paradise Hotel 2016

Deltakerne i Paradise Hotel er vinnere som står som ledestjerner på pidestaller og hylles av sin egen generasjon, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser deltakerne i 2016-sesongen.

Foto: Rune Bendiksen / TV3

Niende sesong av Paradise Hotel ble nylig avsluttet. Man kan mene at programmet er tvilsom underholdning for unge mennesker, men å avskrive det som TV med og for samfunnets tapere er en lat analyse som ikke ser det åpenbare poenget: Deltakerne i Paradise Hotel er ikke skamløse tapere. Tvert imot. De er vinnere som står som ledestjerner på pidestaller og hylles av sin egen generasjon.

Er du i tvil om det, kan du bare ta en tur innom Instagram. Mange av deltakerne fra sesong 9 har rundt 40 00 til 50 000 følgere. Til sammenligning har Erna Solberg 46 000 følgere.

Beundrende likes, emojier og kommentarer danner kilometerlange køer på deltakernes profilsider. Hvilke dyder er det så de besitter, disse unge, dyrkede vinnerne på det meksikanske hotellet?

Det kanskje overraskende svaret at det et langt stykke på vei er de samme dydene som kreves av unge karrieremennesker i dagens arbeidsmarked.

Hard konkurranse

Det handler for det første om at man må velges for i det hele tatt å få være med. Det skjer i hard konkurranse med andre som også gjerne vil bli valgt, i ritualer som foregår med jevne mellomrom: parseremonier, intervjuer og oppsigelsesrunder.

Ritualets premiss er at antallet som gjerne vil velges, overstiger antallet som kan velges. Det oppstår derfor et bestemt språk, der det sosiale umerkelig forstås ved hjelp av ord og uttrykk vi vanligvis forbinder med spill og sport.

Deltakerne i Paradise Hotel er ikke skamløse tapere. Tvert imot.

Man bør for eksempel «spille sine kort riktig», medmenneskene er «konkurrenter», og ritualet trekker opp grenser mellom «de inkluderte vinnerne» på den ene siden og «de ekskluderte taperne» på den andre. Den viktigste kompetansen man hele tiden bør trene på, er å kunne tale sin sak og overbevise andre om at man er mer attraktiv enn de andre.

Rask omstilling

For det andre er det enormt viktig å være ekstremt tilpasningsdyktig. I en verden i endring, der stadig flere havner i kortvarige arbeidsforhold, er det nemlig en stor styrke.

I Paradise Hotel endres spillereglene stadig vekk. Det er rett og slett en del av spillet. Endringene iscenesettes på samme måte hver gang: En velkledd meksikansk tjener kommer gående inn på hotellet med et brev på et serveringsbrett.

Deltakerne oppdager det, ser sjokkerte ut og løper rundt i ring og vifter med armene. Sjokk og forventning lyser ut av øynene deres mens de roper «Brev!». I brevet beskrives de nye reglene som skal erstatte de gamle.

En god deltaker klarer å omstille seg lynraskt til de nye reglene og bruker endringene positivt.

Akkurat som en e-post jeg fikk fra fagforeningen min for noen uker siden, der det stod at det handler om å bruke endringene positivt. Hvis man har mange vikariater og midlertidige ansettelser på CV-en, må man bare sørge for å bruke sine korte ansettelsesforhold til å vise at man kan omstille seg raskt. «Du har trening i å være endringsparat", som det stod. Det er nemlig viktig.

Klandrer seg selv

For det tredje er de gode reality-deltakerne mestere i å utvise en fullstendig blindhet overfor strukturene i den virkeligheten de lever i. Produsentene endrer åpenlyst gjeldende regler på måter som tydelig favoriserer enkelte deltakere. De som lager god TV og liker å lage bråk og ha non stopp sex på TV.

Men når deltakerne blir stemt ut av hotellet og kommer med sine siste refleksjoner når de er alene med kameraet, sier de ingenting om den åpenbare strukturelle urettferdigheten.

De ofrer kjærlighet, vennskap og sannhet for å klatre oppover.

Isteden legger de som regel skylden på seg selv og kobler nederlaget til deres egen mangel på taktiske og sosiale evner. De leter, for å bruke med en sosiologisk formulering, etter biografiske løsninger på strukturelle problemstillinger – de ser innover og leter etter et svar hos seg selv, svar som i realiteten ligger i strukturene rundt dem.

Akkurat som når arbeidsledige i dag forventes å rette kritikken innover og klandre seg selv, sin CV og sin manglende selvtillit for at de ikke får jobb.

Ofrer alt

For det fjerde og siste er de deltakerne som gjør det best, sanne mestere i å tenke og handle taktisk. De ofrer kjærlighet, vennskap og sannhet for å klatre oppover. Gjør du det, spiller du nemlig spillet. Det sterke tillitsbåndet til en nær venn eller kjærligheten til en partner mister her helt sin egenverdi og reduseres til et middel som legitimt kan brukes i jakten på personlig suksess.

Som når idrettsaktiviteter, frivillig arbeid og menneskelige verdier presses inn som uunnværlige komponenter på CV-en, i søknaden eller på LinkedIn-profilen.

Paradise Hotel holdes ofte på armlengdes avstand som noe illeluktende man ikke bør beskjeftige seg med. Men vinnerne på hotellet vinner ved å leve opp til noen av dydene som vår tid påtvinger mange av dem som tar sine første skritt ut på arbeidsmarkedet.

De blir ikke nødvendigvis kvitt den vonde lukten, selv om de skrur av TV-en. Den er der fremdeles.