NRK Meny
Kronikk

Rotter er ikke teaterrekvisitter

Nationaltheatrets avgjørelse om å bruke levende rotter i en forestilling er nok et eksempel på hvordan vi utnytter dyr for vår egen underholdning.

Fra stykket "Natten er dagens mor" på Nationaltheatret

Av prinsipp nekter jeg å betale for at dyr skal bli brukt som underholdning, og ante ikke at levende rotter var en del av forestillingen, skriver kronikkforfatteren etter å ha sett «Natten er dagens mor» på Nationaltheatret.

Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Forrige mandag var kjæresten og jeg på Nationaltheatret for å se den kritikerroste «Natten er dagens mor». Det var en fantastisk forestilling på så mange måter.

Men i begynnelsen av forestillingen møter vi én av familiens to sønner. Han har fanget to levende rotter som han har fornøyelsen å «leke» seg litt med.

Rottene er fanget inne i et trangt, lite bur, hvor de krabber oppå hverandre. De får røyk pustet direkte i ansiktene sine, blir slengt rundt mellom bord og oppvaskkum, blir satt ned i en dryppende vask, og havner midt inne i en høylytt og kaotisk seanse når den nevnte sønnens bror kommer inn i forestillingen.

For min egen del synes jeg dette var svært ubehagelig. Av prinsipp nekter jeg å betale for at dyr skal bli brukt som underholdning, og ante ikke at levende rotter var en del av forestillingen.

Rottene må gjennom det samme kaoset opptil flere ganger i uken helt frem forestillingen tas av plakaten 3. juni.

Christian Meaas Svendsen, musiker

Utnytter dyr for egen underholdning

Hvorfor all denne oppstandelsen rundt to rotter? Er det ikke andre saker som er viktigere å kjempe for? Hva med dyr i sirkus? Hva med dyr i akvarium? Hva med forsøksdyr? Hva med husdyrene? Hva med alle dyr som må lide for at mennesker skal få oppfylt sine trivielle behov? Ja, hva med dem?

For min del er ikke det ene verre enn det andre. Rent prinsipielt handler det om dyrs egen rett til det livet de er ment til å leve, og at dyr ikke skal trenge å lide unødvendig. Teaterets avgjørelse om å bruke rottene er kun nok et eksempel på hvordan vi utnytter dyr for vår egen underholdning.

Teater er først og fremst – og til syvende og sist – underholdning. For rottene var dette utenfor enhver tvil hverken underholdende eller morsomt.

Christian Meaas Svendsen, musiker

Dessuten må vi ikke glemme at dette ikke er en enkeltforestilling. Rottene må gjennom det samme kaoset opptil flere ganger i uken helt frem forestillingen tas av plakaten 3. juni. Hva slags forhold lever rottene under mellom forestillingene? Hva skjer med dem etter at forestillingen er ferdig?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Tematikken forsvarer ikke bruken

Det er kanskje ikke så lett å kjenne medfølelse overfor rotter. I vår virkelighet er rotter skadedyr. De er skitne, ekle, skabbete, kleptomane åtseldyr som ikke har noen nytteverdi for oss mennesker. Vi har gitt dem alle de kvalitetene som vi ikke ønsker å identifisere oss med selv.

Ironisk nok er rottene i stykket offer for alle de kvalitetene som vi selv har gitt dem. Om dette er et bevisst valg fra regissørens side vet jeg ikke, men det forsvarer på ingen måte bruken av disse dyrene for å legemliggjøre denne tematikken.

Tross rottenes status hos mennesker, har ikke rottene gitt samtykke til at vi kan bruke dem som vi vil. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå. Men det er egentlig ikke vanskeligere enn å gjøre seg klar over sin egen virkelighet. Er vår virkelighet virkelig for oss, så må rottenes virkelighet være like virkelig for dem.

Tross rottenes status hos mennesker, har ikke rottene gitt samtykke til at vi kan bruke dem som vi vil.

Christian Meaas Svendsen, musiker

En virkelighet med frihetsberøvelse og begrenset bevegelsesevne er ingen god virkelighet, og det er noe vi alle kan forstå. Det er ca. 400 år siden René Descartes postulerte at dyr er maskiner uten sjel. I dag vet vi så uendelig mye bedre!

Mangler vi evne til å forstå lidelser?

Jeg skjønner at forestillingen ønsker å utgi seg for å være så virkelighetsnær som mulig. Men teater er først og fremst – og til syvende og sist – underholdning. For rottene var dette utenfor enhver tvil hverken underholdende eller morsomt.

«Natten er dagens mor» er et kremeksempel på menneskers manglende evne til empati og forståelse overfor hverandre, men jeg spør meg selv hvorfor mennesker må ty til uskyldige veseners lidelse for å beskrive sin egen utilstrekkelighet?

Kanskje oppstår slike skjebner vi møter i «Natten er dagens mor» nettopp på grunn av vår manglende evne til å forstå at også andre sansende vesener lider tilsvarende lidelser som oss mennesker?