Det er – av mange grunner – enkelt å harselere over Riksrevisjonens ønske om å «undersøke NRK-styrets oppfølging av internkontrollen knyttet til ivaretakelsen av presseetiske hensyn», slik det lyder i brevet av 3. september til NRK. Jeg lar det likevel ligge.
I og med at folk i ledende stillinger i Riksrevisjonen tilsynelatende ikke forstår de demokratiske prinsippene for frie medier og etiske selvdømmeordninger, er det vel grunn til å tro at ganske mange andre heller ikke gjør det. Så dette er antakelig en god anledning til å gi en kort forklaring på hvordan det henger sammen.
Lov og selvjustis
I Norge reguleres medienes redaksjonelle virksomhet langs to linjer:
- Stortinget har vedtatt noen lover og regler om grensene for hva som fritt kan publiseres uten at man pådrar seg straffe- eller erstatningsansvar. Grensene går ved ærekrenkelser, privatliv, rasisme, forbud mot fotografering i retten osv. Fordi det norske demokratiet har som bærende ide at mediene skal være mest mulig frie, er det snakk om minimumsregler. Reglene har ikke som ambisjon å gi det resultatet et flertall av befolkningen ville synes var ideelt. Det ville bety strenge rammer for journalistikken, og åpenbart svekke medienes demokratiske funksjon. Dette er imidlertid et ganske avansert resonnement, som det krever betydelig kulturell og demokratisk innsikt for å skjønne rekkevidden av.
- I Norge, som i mange andre vestlige demokratier, er de lovbestemte grensene for mediene supplert av et system med selvjustis og selvdømmeordninger. I Norge ivaretas den felles selvjustisen av Norsk Presseforbund – hvor i praksis alle seriøse norske medier er med – og Pressens Faglige Utvalg (PFU), som avgir uttalelse i konkrete klagesaker. PFU avgir sine uttalelser med utgangspunkt i Vær Varsom-plakaten, som viser prinsippene for god presseskikk og pressens samfunnsrolle. Vær Varsom-plakaten er på nesten alle punkter strengere enn lovverket. Den er et etisk regelverk, ikke et juridisk, og har mer veiledende karakter enn lover og forskrifter. Vær Varsom-plakaten og uttalelsene fra PFU skal gi veiledning til de ulike redaksjonene, og stimulere til etisk refleksjon. Straffen for å bli felt i PFU er ikke fengsel, bøter eller erstatning, men at man må publisere PFUs uttalelse. Utvalget består av to journalister, to redaktører og tre såkalte allmennhetsrepresentanter – oppnevnt av Norsk Presseforbund. Også Vær Varsom-plakaten er på mange måter et sett minimumsregler. Det er trolig en av grunnene til at ordningen har klart å samle oppslutning fra en samlet norsk mediebransje.
De fleste er enige om at det norske systemet fungerer meget bra. Faktisk så bra at det er «eksportert» til flere andre land. Utenriksdepartementet viser gjerne til dette som en av de sterkeste sidene ved det norske demokratiet. Så hvorfor kan ikke Riksrevisjonen sjekke om NRK etterlever et system som alle mener fungerer godt? Fordi det ville bryte med de grunnleggende forutsetningene for det velfungerende systemet.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Selvdømmeordningen på spill
Dersom en presseetisk selvdømmeordning skal fungere, må noen forutsetninger være oppfylt:
- Det må være en selvdømmeordning, styrt av mediene selv, med kontroll både over regelutvikling og håndheving.
- Sanksjonene må være annerledes enn dem samfunnet ellers opererer med ved regelovertredelse. Derfor blir det så galt når noen tar til orde for kraftige bøter ved brudd på Vær Varsom-plakaten. Allerede da har man begynt å nærme seg en kvasidomstol.
- Et selvdømmeorgan må hente sin autoritet fra det faktum at det er fagfolk, det vil si kolleger, som feller «dommen». Det er der PFUs styrke ligger.
- Offentlige myndigheter må holde seg langt unna.
Det er på grunn av det siste at Riksrevisjonens initiativ overfor NRK blir helt umulig. En ting er at en revisjon som den varslete trolig bryter med både Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og lov om redaksjonell fridom i media. Dette er regelsett som legger ned forbud mot at eierne kan blande seg inn i den redaksjonelle styringen av mediebedrifter, og det er kun fordi staten er eier av NRK at Riksrevisjonen i det hele tatt kan henvende seg med en slik forespørsel.
Langt alvorligere er det at hele selvdømmeordningen vil være i spill. En selvdømmeordning hvor den største aktøren er underlagt statlig kontroll av sitt interne system for presseetisk arbeid, er ikke lenger en selvdømmeordning men en delvis statlig kontrollert ordning. Det har aldri Stortinget ment at vi skulle ha. Forhåpentligvis vil noen der forklare den tidligere Stortingspresident Jørgen Kosmo (nå riksrevisor) at det fortsatt ikke er Stortingets mening, og at Stortingets kontrollorgan må forholde seg til nettopp det.
