Romstormakten Kina har mål og midler

Kina har landet på månen. Men ambisjonene strekker seg lengre.

Jadekaninen

Se video fra rakettoppskytingen, månelandingen og den kinesiske måneroboten Jadekaninen som kjører ut på månens overflate.

TANDBERG ERIK TANDBERG
Romfartsekspert
Kronikkvignett Ytring

Myke landinger av ubemannede romfartøyer på månen ble utført av Sovjetunionen og USA alt i romalderens to første tiår. Den siste var Sovjetunionens Luna 24, som etter fremkomsten 18. august 1976 sørget for å sende 170 gram boret prøvemateriale til Jorden.

Kina sluttet seg til det eksklusive selskapet 14. desember 2013, da Chang'e 3 med kjøretøyet Yutu landet mykt i lavasletten Sinus Iridium på månens nordlige, jordvendte halvkule.

Romfartøyet var skutt opp 1. desember, og ble 6. desember plassert i en ca. 100 km høy bane rundt månen. 14. desember ble landingsoperasjonen innledet med en kortvarig oppbremsing som senket banehøyden.

I 15 km begynte en 12 minutters aktiv bremseperiode med skyvkraftregulering, og stillestående i en høyde av 100 m ble landingsområdet avsøkt med utstyr som kunne varsle i tilfelle stener eller andre ujevnheter ville være et ekstra faremoment.

Myke landinger på månen ble utført av Sovjetunionen og USA i romalderens to første tiår, sist av Sovjetunionens Luna 24 18. august 1976. Kina sluttet seg til det eksklusive selskapet 14. desember 2013.

Erik Tandberg, romfartsekspert

Fra en høyde av 3 meter falt sonden fritt, men månens beskjedne gravitasjonskraft ga et landingsstøt som var overkommelig for de fire landingsleggene. Videobildene av en overflate som nærmet seg var av utmerket kvalitet.

Les også:

Stolthet og glede

Kjøretøyet Yutu, plassert på toppen av Chang'e 3 plattformen, rullet ned til overflaten på en rampe omkring syv timer etter landingen. Bildene av tydelige hjulspor vakte begeistring i Beijing-kontrollsenteret, der Xi Jinping, landets president, var til stede. Stoltheten og gleden var ekstra stor da det kinesiske flagget kom til syne på et av overflatebildene.

På under et døgn var det overført mer enn 4600 bilder, men kameraer var ikke de eneste instrumentene om bord i kjøretøyet. Spektrometre kan finne ut hvilke grunnstoffer overflaten består av, mens en radar skal kunne gi informasjon om strukturen mange meter nedover. Strøm skaffes av batterier som etterfylles av to utfellbare solcellepaneler, mens små mengder radioaktive isotoper vil sørge for å holde temperaturen oppe i kritisk utstyr under den om lag 14 dager lange månenatten.

Yutu er konstruert for å utforske et område på tre kvadratkilometer i løpet av tre måneders operasjon. Maksimal kjørelengde er anslått til 10 km.

Kinesisk månelandingsfartøy

Kinesisk månelandingsfartøy

Foto: CCTV / AFP

Myklandingen ble gjennomført med stor grad av presisjon på første forsøk, og det er imponerende selv i våre dager.

Mer enn myk landing

Kinas måneprogram ledes av landets nasjonale romorganisasjon, og den ubemannede delen har tre operative faser – orbitalfasen med sonder konstruert for kretsløp rundt, myklandingsfasen og myklandingssonder som kan samle og frakte måneprøver til Jorden.

Orbitalfasen er et tilbakelagt stadium dekket av Chang'e 1, skutt opp i oktober 2007, og Chang'e 2, i oktober 2010. Begge hadde til oppgave å kartlegge månens overflate, men den siste gjorde mest nytte for seg fordi den hadde et bedre kamerasystem og gikk i en lavere bane. Denne sonden ble etter endt oppdrag sendt lenger ut i rommet for å utforske asteroiden 4179 Toutatis og prøve ut Kinas evne til kommunikasjon med og styring av romfartøyer over store avstander.

Den voksende romstormakten har ambisjoner, utdanner utrolige antall realister og har, tross uløste problemer på bakken, penger.

Erik Tandberg, romfartsekspert

Myklandingsfasen ble innledet med Chang'e 3, men om det blir et tilsvarende oppdrag for en Chang'e 4 vil vel bli vurdert når man ser hvordan det går med sonden som nå er i virksomhet på månen.

Chang'e 5 kan i hvert fall bli en myklandingssonde i stand til å samle og transportere til Jorden opptil 2 kg prøvemateriale.

Bemannet månelanding?

Kinesisk månelanding

Månens overflate

Foto: CHINA STRINGER NETWORK / Reuters

I tillegg til vitenskap er Kinas interesse for månen knyttet til muligheten av å utnytte himmellegemets ressurser. Det siste anført av den anerkjente geokjemikeren Ouyang Ziyuan, som var en av de første til å rette søkelys på månens forekomster av for eksempel jern og helium-isotopen helium 3 (brensel for eventuelle fremtidige fusjonskraftverk). Kineserne er opptatt av et langsiktig tidsperspektiv, og når Ziyuan er sjefsforsker i måneprogrammet er det kanskje ikke så rart at bemannede måneferder kan være et aktuelt tema.

En kinesisk bemannet månelanding har vært antydet i tidsrommet 2025–2030.

Interessen for en bemannet retur til månen for amerikanernes vedkommende har, i hvert fall utad, vært laber siden kanselleringen av NASAs Constellation Program tidlig i 2010. Men den kan blusse opp igjen når Kina begynner planleggingen.

Et samarbeid mellom Kina og USA virker av politiske årsaker temmelig usannsynlig i øyeblikket, men for Kina finnes andre mulige konstellasjoner.

Fra NRKs arkiver:

Se de fantastiske bildene fra månelandingen i 1969

Charles Conrad Jr. undersøker Surveyor III på månen 20. april 1967

Fra NRKs arkiver: Erik Tandberg går gjennom 50 år med romfartshistorie med fantastiske visjoner, harde fakta, dramatikk og tragedier – og ikke så rent lite science fiction. Schrödingers katt 2007.

Romstasjon

I mellomtiden har Folkerepublikken øvrige romplaner som skal realiseres, og på den bemannede siden gjelder det først og fremst byggingen av en større, permanent bemannet romstasjon.

Kina anmodet i 2003 om deltakelse i Den internasjonale romstasjonen, men USA sa nei. Dermed bestemte kineserne seg for å gå egne veier, og skjøt opp den betjente eksperimentseksjonen Tiangong 1 i september 2011.

Storskjerm i det kinesiske kontrollsenteret i Beijing

Storskjerm i det kinesiske kontrollsenteret i Beijing

Foto: CHINA STRINGER NETWORK / Reuters

Tiangong 1 har vært brukt som koblingsmål for romfartøyer i Shenzhou-serien. Shenzhou kan best beskrives som en litt forstørret utgave av Russlands robuste Sojus, og har vært benyttet ved alle de fem kinesiske bemannede oppskytningene til nå. Til sammen 12 taikonauter, hvorav to kvinner, har vært i rommet. Under koblingsprøvene har flere av dem utført eksperimenter og tekniske demonstrasjoner i Tiangong 1, men seksjonen har begrenset livsstøtte-kapasitet.

Laboratorieseksjonen Tiangong 2 med lengre oppholdsmulighet kan bli skutt opp i 2015, og det er mulighet også for en Tiangong 3.

Kina vil til Mars

I 2018 planlegges oppskytningen av kjerneseksjonen i den permanent bemannede stasjonen, etterfulgt av én laboratorieseksjon i 2020 og en annen i 2022.

Folkerepublikken har flere romplaner som skal realiseres, først og fremst byggingen av en større, permanent bemannet romstasjon.

Erik Tandberg, romfartsekspert

Shenzhou skal benyttes til transport av mannskaper opp og ned, men en ubemannet Shenzhou er under utvikling for frakt av forsyninger opp og avfall pluss ukurant utstyr ned.

Stasjonen skal gå i omtrent samme høyde som Den internasjonale romstasjonen, men baneplanets ekvatorvinkel er en annen. Permanent bemanning antydes fra 2020, men Kinas nasjonale romorganisasjon har alt begynt å tilby andre land trening og opphold av astronauter for vitenskapelig og teknisk arbeid.

Hva med en bemannet ferd til Mars?

Kina har antydet 2040-2060, men her kan det komme endringer.

Uansett – den voksende romstormakten har ambisjoner, utdanner utrolige antall realister og har, tross uløste problemer på bakken, penger.

Slikt blir det resultater av.