Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
I dag er det 4. juli og USAs nasjonaldag.
Nordmenn er et USA-vennlig folk, men ikke mange av oss kjenner ordene i USAs nasjonalsang «The Star-Spangled Banner».
Det finnes imidlertid en alternativ amerikansk nasjonalsang som langt flere kjenner, og det er Bruce Springsteens «Born in the USA».
Denne var et av høydepunktene da Bruce Springsteen besøkte Norge og spilte på Ullevål stadion denne uka. Men «Born in the USA» er ikke bare en av Springsteens mest populære låter. Den er også kjent som en av de mest misforståtte låtene i musikkhistorien.
Ironi og patriotisme
De fleste som hører den for første gang, vil umiddelbart oppfatte den som en direkte, patriotisk hyllest til Amerika.
Men, som de fleste Springsteen fans vet, så har låten et USA-kritisk budskap.
Teksten handlet om Vietnam-veteraner som hadde reist ut og kjempet for landet sitt, og så kommet tilbake til et USA på 80-tallet der den amerikanske drømmen hadde forsvunnet for arbeiderklassen. Jobbene og håpet var borte.
Sett i et låtskriver-faglig perspektiv, så er noe av grepet med «Born in the USA» den ironien som oppstår mellom det dystre innholdet i verset, og det proklamerende refrenget. Med andre ord: Å rope ut «Born in the USA» – hadde ingen mening lenger.
Denne retoriske brytningen mellom håpløshet og stolthet gjør at låten også passer godt inn med det politiske klimaet i USA i vår tid.
Det var mange som tok til seg låten som en ny, moderne amerikansk nasjonalsang da den kom i 1984.
En av dem var den konservative kommentatoren George Will, som mente Springsteen stod for en glad hyllest til alt som er bra med Amerika. Han fikk raskt følge av sin venn president Ronald Reagan, som refererte til Springsteens sanger om ’håp’ i en av sin valgkamptaler.
Endret stil
”Born in the USA” var opprinnelig en akustisk ballade, skrevet for det nedstrippede og mørke albuet Nebraska fra 1982.
Men Springsteen og hans nærmeste fant raskt ut at denne låten og dette tekstkonseptet trengte en helt annen musikalsk drakt.
Det var da Springsteens faste musikere, The E Street Band, gyvet løs på låten, at den fikk sin endelige form, med Roy Bittans bærende synthriff, og Max Weinbergs eksplosive skarptromme, som kom til å definere 80-tallets trommelyd.
Plutselig ble det mer utydelig hvorvidt låten var kritisk og bitter, eller patriotisk og feirende.
Bandet hadde det gøy da de spilte den inn. Legg merke til hvordan låten kun har to akkorder. Mye av det du hører, skjer faktisk for første gang – som jam-sekvensen mot slutten av låten. Versjonen som endte opp på plata, var den andre tagningen i studio.
De som oppfatter «Born in The USA» som en USA-hyllest, har min fulle forståelse.
Med sitt bombastiske arrangement og en Springsteen som brøler av full hals hvor han kommer fra, får den en patriotisk effekt uansett hva som sies i og mellom tekstlinjene.
Og en ting er sikkert. «Born in the USA» har ikke gjort nordmenn noe mindre USA-vennlige med årene.
Fikk du ikke med deg Springsteen synge den på Ullevål onsdag forrige uke, så har du en ny sjanse 28. Juli. Bruce er nemlig så populær at han spiller nemlig hele tre konserter i Norge i 2016.
Men du kan vurdere å droppe den hvis du skal feire 4. juli i dag.
Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i «Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.
