Ragna Nordenborg er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
#Metoo- kampanjen har fått mange kvinner til å fortelle om alt fra uønsket seksuell oppmerksomhet til voldtekt. Selv hadde jeg i grunnen ikke opplevd noe særlig ufint som ung jente i et mannsdominert musikkmiljø før han stod der og prøvde å kysse meg. På marmorbadet til manageren min i en gigantvilla i Londons beste strøk, med Madonna og Bjørk som naboer. Sjef i et stort internasjonalt plateselskap som tidligere på dagen hadde sagt «you're gonna get a deal», girls. Hva skulle jeg gjøre?
Inntil da hadde jeg stort sett opplevd det motsatte fra menn i den delen av norsk rockemiljø jeg var en del av på begynnelsen av 2000-tallet. Der ble jeg kjent med en rekke hyggelige gutter. Det vil si – hyggelige i en rockekontekst: Et nesten usynlig lite nikk til hei, gult kort til folk som leide og relativt store doser spydigheter om deg og crewet så snart du snudde ryggen til.
Gutter som gladelig ga oss jenter som spilte i band gode dealer på leie av konsertsteder, sendte oss på turné, skrudde lyd, (veldig få jenter er lydteknikere) og stilte som sjåfører.
Bare en gang før hendelsen på badeværelset til manageren vår hadde jeg opplevd noe som kunne minne om seksuell trakassering. En klønete og ivrig arrangør i Odda hadde invitert den lokale sexleketøyselgeren til å sette opp bod i konsertlokalet. Så på nabobordet til vår stand med T-skjorter og buttons, bugnet det av dildoer, massasjestaver og frekt undertøy.
Vi trivdes godt i undergrunnen, med noen tusen solgte album og noenlunde godt besøkte spillejobber i rare tyske forsteder og amerikanske collegebyer.
Men så kom en engelsk manager på banen som mente at bandet jeg spilte i, «The Launderettes» hadde akkurat det som skulle til for å rykke opp mange divisjoner. En såkalt garagerockbølge herjet hitlistene verden over på den tiden. Og et band som spilte akkurat sånn musikk, med bare jenter, det bare måtte bli en suksess.
Det ble mange turer over til England, og mange var faktisk interessert, men manageren vår mente vi skulle gå for gull. Derfor ble det altså til at stadig flere plateselskapstopper måtte parkere Porscha i lugubre strøk i Hackney i London, der det autentiske lille 60-talls studio vi sverget til lå, for å sjekke ut den potensielle gullgruven fra Norge.
Til slutt fikk vi napp hos en storfisk. Vi ble invitert til den store villaen, og det ble ikke spart på noe. Det ble danset og drukket, ispedd alvorstunge diskusjoner om likestilling i rock og høflig utspørring av engelskmennene om familieforhold og sosial bakgrunn.
På et eller annet tidspunkt tenker jeg at nå får det holde, og tusler inn på badet som ligger «en suite» med soverommet som jeg deler med gitaristen. «Det er noen som føller etter dej Ragna», hører jeg det grynter fra senga. Jeg oppdager sjefen i selskapet i døra til baderommet. Han slentrer smilende mot meg og begynner å kysse meg på halsen.
Jeg vil si jeg reagerte typisk norsk. En 20 år eldre mann med grått hår og døv blazer? Jeg begynner jeg å le mens jeg spør forundret: «Don't you have two children and a wife?» Joda, han innrømmer det. Deretter fulgte en gemyttlig ordveksling som ender med at jeg kommanderer ham ned på kne for å fikse en løs reim på skoen min.
Til tross for høy promille får han etter hvert lirket reima inn den vesle spennen på ankelen. Når han reiser seg opp og forsøker å kysse meg igjen og tafser på kjolen, sier jeg: «And now you have to leave.» Maktbalanse gjenopprettet.
I alle fall noen timer. Dagen etter var det nytt møte, og det var ekstremt vanskelig å få blikkontakt med mannen. Kanskje skjørtet hadde vært for kort – som en i bandet påpekte da jeg fortalte hva som hadde skjedd. Var vi for naive og for godt vant med norske forhold? Ble det ikke platekontrakt nå da?
Noen deal ble det heller aldri. Om det var hendelsen på badet eller garagerockbølgen som var på hell, eller bare det at toppsjefen i selskapet ble sparka, er ikke godt å vite.
Uansett - ei fin sinna låt kom det i alle fall ut av det. Ei låt som var med på å gi oss platekontrakt hos noen som var mer opptatt av tøffe rockelåter enn å klå på tøffe damer. Little Steven's Wicked Cool Records.
Følg NRK Debatt på og
