Med frenetisk iver arbeider heisekraner på kommando fra konsernsjefer, direktører og noen av Norges rikeste mennesker. De har forstått at, om noe av ansvaret legges på hyllen, kan det hentes raske penger i å bygge landet. For det går fort, forsikringene er høye, lovverket strengt og sjansene små. Spesielt materialkostnadene har kollapset. Mens det tidligere var tømmer og stein som kostet, er det i dag arbeidstimene som er dyre.
Menneskehendene la tidligere teglstein i intrikate mønstre, sørget for gode detaljer og ga byggene liv. Nå velges det bort. Store, prefabrikkerte elementer heises hurtig på plass og mennesketimene reduseres. Det går rykter om at noen av Norges rikeste mennesker, i gjerrighet og arroganse, piller vekk all kompetanse arkitektene tilbyr dem. Og med kompetansen kaster de også ambisjonen, fantasien og kvaliteten.
Robotisering
Dunning-Kruger-effekten tilsier at de med lavest kompetansenivå har en tendens til å vurdere seg selv i toppsjiktet. De kompetente undervurderer sin kompetanse, mens de inkompetente tror selv de har forstått.
Det kan naturligvis tolkes som et uttrykk for arroganse og uvitenhet, som da containerkongen Mærsk overstyrte arkitekt Henning Larsen og gjorde Operaen i København harry. Men også den samme effekten får store utbyggere til å tro de kan redusere arkitektur til målbare parametere, effektivisere, spare og fremdeles bygge godt.
I en tid hvor robotrevolusjonen diskuteres nervøst fnisende mellom Terminator-referanser og fremtidskåte i P2, er det påfallende hvor sterkt samfunnet ønsker å presse befolkningen inn i nettopp robotlignende tilværelser. Du fyller ut endeløse rekker med skjemaer, excel-ark og får flere spesifikke arbeidsoppgaver. Handlingsrommet blir snevrere. Bak ligger frykten for feil.
Menneskelige kvaliteter forsvinner
På veien vingeklippes mennesket. Arbeidet blir meningsløst om ikke det finnes rom for egne valg og beslutninger, skjønn og fornuft. Mange har selvfølgelig oppdaget dette allerede, men fremdeles har de på toppen enorm makt. Et fantasiløst bybilde er gode kulisser til denne tilværelsen.
Hva står igjen den dagen menneskets rasjonelle handlingsrom er underlegent robotenes? For det er på denne plattformen det skal konkurreres. Rundt rasjonelle, eller i alle fall tallfestede verdier. Mens religion (spesielt vestlig) la sin tunge hånd over samfunnet, hindret den vitenskap og forskning. I dag kan en levning av vitenskapelig reduksjonisme sies å ha overtatt tronen.
Og klart, måler vi antall kvadratmeter, salgspriser eller soltimer på balkongen, er det lett å sammenligne bygg og trekke konklusjoner. Men enhver idiot forstår at det ikke er dette som beskriver arkitektur. Som å telle antall farger i et maleri eller sammenligne størrelsen på lerretet. Det er åndsfattig, avstumpet. Og det krever ingen tanke.
Algoritme-arkitekturen
Paradokset er at tanken, som var opplysningstidens kamp mot religionen, igjen er bundet. Nå i et virvar av skjemaer, kvasivitenskap og regneark. For når mennesker tenker selv gjør de feil, men uten lys ingen mørke – det er også da de gjør virkelig rett.
Når det norske selskapet Spacemaker utvikler programvare som DN kaller «en automatisk arkitekt» er det falsk markedsføring. Anklagen er bakstreversk, tenker du kanskje, men det er ingenting der som handler om arkitektur. At algoritmene kan kalkulere solforhold, arealutnyttelse og generere en modell, er verdiløst som arkitektur.
Ikke fordi det er ubetydelig for deg som skal bo der hvorvidt det er sol eller ei, men fordi dette bare er et snev av faget, de enkleste spørsmålene og samtidig stiller det uholdbare premisser. Mer rom for kreative beslutninger, predikerer konserndirektør i AF-gruppen, men dette har vi allerede blitt fôret med en gang tidligere, da dataen tok markedet. Og likevel, arkitekturen har ikke blitt bedre.
At Obos viser interesse for «automatisert arkitektur» er påfallende. For en av de virkelige mastodontene i norsk utbyggingshistorie synes ikke å ha ambisjoner om å løfte omgivelsene, men sikter etter «godt nok». Deres konsernsjef uttalte at organisasjonen hadde det fint med bare å kastet litt arkitektur på til slutt, som krydder. At deres eget hovedkvarter ligner en gigantisk godteriemballasje får meg alltid til å trekke på smilebåndet.
Les også: OBOS-sjefen svarer på kritikken i Morgenbladet
Bygg med stolthet
For å skape noe fantasifullt, en historie som inspirerer og et sted du kan besøke selv uten å bo der, skal det prioriteres. Noe av det vakreste mennesket har, er evnen til å fantasere.
Og hva ser vi på i norsk byutvikling? Generelt, generert, generisk. Apatiske, halvhjertede, men økonomisk rasjonelle prosjekter.
Vi har en overflod av penger. Noen svømmer i det. Ofte mennesker tilknyttet byggebransjen i en eller annen form.
Tidligere var det stolthet knyttet til å bygge fremragende. Det var der, og ikke på skattelistene, et menneske viste sin kapasitet. Jacobsen, grunnlegger av Carlsberg, bygget et vanvittig område, med nydelige arbeiderboliger og vakre industribygg. Det skulle være inspirerende å gå til jobb. Og hele byen kunne se at han hadde forstått en ting eller to. Det var ikke symboler på grådigheten, gjerrigheten og det adekvate – hvem inspireres vel av et slik miljø?
Og likevel, kritikken rammer ikke kontorer eller utbyggere med for lite datakraft tilgjengelig, tvert imot. Utviklingen er på full fart vekk fra løsningen, bort fra mennesket i arkitekten i arkitekturen.
Samtidig, det finnes vingeklippede, kompetente mennesker i mange bedrifter, mange bransjer. For meg som arkitekt, dog, er det lettest å avslutte med en oppsang på vegne av fantasien, de uprøvde, de friske og viljesterke skaperne. For verdiene som skiller oss fra automatiserte algoritmer.
De andre har holdt på lenge nok. De har utspilt sin rolle og vist og bevist at de ikke klarer presse poesi og fantasi inn i regnearkene sine.
Følg NRK Debatt på
