ADHD er en diagnose i stadig vekst hos både barn, unge og voksne. I USA er det nå en trend at ADHD-medisiner markedsføres og brukes som forebyggende tiltak for barn og unge med fare for kriminell skjevutvikling. Er dette på vei til å bli en akseptert holdning også i norske fagmiljøer?
Som et slående eksempel på trenden skriver psykiaterne Jørgen G. Bramness og Lars Lien, førstnevnte professor ved Folkehelseinstituttet og sistnevnte leder i Norsk psykiatrisk forening, i en Ytring på NRK at de er «på trygg faglig grunn» når de hevder at «mange hadde unngått en fengselsstraff hvis de hadde fått ADHD-diagnosen i tide».
Det er viktig å merke seg at de to ikke argumenterer for å følge opp og behandle dem som allerede har begått kriminalitet. Dette er en gruppe med altfor dårlig psykiatrisk tilbud. Det de vil er derimot å diagnostisere og behandle flere barn og unge. Barn og unge som man tenker har en risiko for kanskje å havne i kriminalstatistikken.
Dette innebærer faktisk en påstand om at kriminalitet skal bekjempes med legemidler. Kriminalitet som er et komplekst atferdsmessig og samfunnsmessig problem som ikke umiddelbart er medisinens domene. Det er en sterk påstand, som krever god evidens og argumentasjon. Har forkjemperne egentlig det?
Nei, er det korte svaret. Her kommer det lange:
Hva sier forskningen?
ADHD behandles stort sett alltid med legemidler, hovedsakelig med Ritalin (metylfenidat) og amfetaminer. Disse medisinene er A-preparater, altså potente og avhengighetsskapende narkotiske stoffer.
Mange med ADHD-diagnose har ofte sammensatte problemer. Derfor er det egentlig ikke spesielt overraskende at mennesker med slike store problemer er overrepresentert i fengsler. Medisinering kan hjelpe noen, men er ingen enkel løsning.
En svensk studie fra 2012 og to danske studier fra 2014 og 2019 kan tyde på at ADHD-diagnostiserte har lavere risiko for å begå kriminelle handlinger i faser der de bruker medisiner. Det er likevel viktig å forstå at ingen av disse tre studiene var kontrollerte behandlingsstudier som tar høyde for andre faktorer som kan påvirke resultatet annet enn medisinering. I medisinsk forskningssammenheng er ikke dette god dokumentasjon.
Den største, mest langvarige og best kontrollerte studien som har sett på virkningen av ulik ADHD-behandling over tid heter MTA. Studien fulgte over 500 barn og unge til voksen alder.
Etter 16 år fant de ingen positive langtidseffekter av medisinering. Derimot fikk de medisinerte en bivirkning: 2–3 centimeter redusert høydevekst. Forskerne understreket at evidensen for langtidsvirkningene av ADHD-medisiner er svak.
De som forsvarer økt ADHD-medisinering av norske barn med forebygging av kriminalitet som begrunnelse, baserer seg etter vår oppfatning på svak kunnskap.
Medisinering av sosiale problemer
Selv om det skulle vise seg at behandling skulle redusere risikoen for kriminalitet noe, er det en tvilsom grunn for å iverksette utvidet medisinering. De fleste med diagnosen begår ikke alvorlige forbrytelser. Av den lille andelen som begår slike, kan man igjen kun forhindre kriminalitet hos et mindretall. Man risikerer samtidig å stigmatisere barn med ADHD som kommende kriminelle.
Kriminalstatistikken skjuler komplekse problemer som krever sammensatte tiltak.
I den danske studien fra 2019 fant man for eksempel at risikoen for lovbrudd hos de med ADHD-diagnose var sterkt forbundet med samtidig rusmisbruk, atferdsforstyrrelser, lav sosioøkonomisk status, foreldre i fengsel og dårlige foreldrerelasjoner. Forskerne anbefalte derfor å fokusere på dem med slike vanskelige livsforhold. Miljøfaktorer var av stor betydning for risikoen for kriminalitet. Medisiner reparerer ikke dette.
I studien fra 2014 var dessuten den statistiske sammenhengen mellom behandling og nedsatt kriminalitet mindre jo flere barn med mildere symptomer som ble behandlet. Forskerne understreket derfor at deres funn ikke var et godt argument for å diagnostisere og medisinere enda flere.
Vi savner et psykiatrisk helhetsblikk og en konsekvenstenkning rundt overdiagnostikk i spørsmål rundt ADHD-legemidler.
Hvor mange barn skal behandles for å forhindre én alvorlig kriminell handling? Hvilke konsekvenser har det for rusmisbruk og videresalg, som igjen er forbundet med kriminalitet?
Forskning har dokumentert at disse narkotiske legemidlene har et misbrukspotensial, og dette øker når stadig flere får diagnosen.
Vi mener det er foruroligende dersom norsk psykiatri vil følge den amerikanske trenden med å medisinere barn «forebyggende».
Ikke bare er det et tynt kunnskapsgrunnlag for slik praksis; det vil også kunne forhindre at andre hjelpetiltak som ikke krever en diagnose blir prioritert.
LES OGSÅ:
