Hva kjennetegner land med en gunstig økonomisk utvikling i forhold til andre land? Acemoglu og Robinson drøfter dette i boka «Why Nations Fail: The Origins of Power, Prosperity, and Poverty» (2012). Hovedtesen deres er at fattige land preges av ekstraherende økonomi, mens rike land har en gjennomgående inkluderende økonomi.
Sør-Korea versus Nord-Korea
I en ekstraherende økonomi brukes en stor del av verdiskapningen på en liten gruppe eller elite. Ekstrahere betyr å trekke ut eller utplyndre. Nord-Korea er et ekstremt eksempel på en slik økonomi. Her lever store deler av befolkningen i fattigdom, mens makteliten sitter med hele det økonomiske overskuddet.
I år med avlingssvikt er hungersnød vanlig. Verdens helseorganisasjon (WHO) uttrykker bekymring over ernæringstilstanden til barn, selv om andelen underernærte barn har blitt halvert fra 60 prosent siden 1998. Pålitelige tall for midler som brukes på intern sikkerhet og overvåkning i Nord-Korea er ikke tilgjengelig, men om lag en fjerdedel av bruttonasjonalproduktet brukes på forsvaret. Regimet har i liten grad latt seg påvirke av sanksjoner som følge av deres atomprogram, bortsett fra når strømmen av utenlandske luksusvarer til eliten ble strammet inn.
En sammenligning med Sør-Korea er illustrerende. De naturgitte forholdene og forhistorien er ganske like, men bruttonasjonalproduktet per innbygger er cirka ti ganger høyere i sør. Sør-Korea ikke er et «mønsterdemokrati» etter vestlig målestokk, men store deler av befolkningen har nytt godt av den økonomiske veksten. Sør-Korea har derfor en langt mer inkluderende økonomi enn naboen i nord.
Frykt demper initiativ til vekst
Det er to hovedårsaker til at inkluderende økonomier opplever en sterkere økonomisk vekst enn ekstraherende økonomier. For det første, når brede lag av befolkningen får økt kjøpekraft så vil de etterspørre flere varer og tjenester. Det gir grunnlag for økt sysselsetting, i første rekke i produksjon av tjenester. Økonomien får flere ben å stå på.
Dernest, i ekstraherende økonomier jobber en større andel av befolkningen med overvåkning og kontroll. Det er forståelig nok vanskelig å få eksakte tall for hvor mange som jobber med slike oppgaver. Men det er et unntak. I det tidligere Øst-Tyskland arbeidet om lag 2,5 prosent av den yrkesaktive befolkningen i eller med det hemmelige politiet, STASI. Dette reduserte den tilgjengelige arbeidskraften for produktive deler av økonomien. Frykten for å bli anmeldt la en generell demper på viljen til å ta initiativ og prøve på noe nytt. Suksess kunne jo fort bli tolket som engasjement i ulovlige eller samfunnsfiendtlige oppgaver.
- FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Ekstraherende økonomier taper derfor direkte på minst to områder i forhold til inkluderende økonomier. Landet får ikke den vekstimpulsen som ligger i en omfattende produksjon av varer og tjenester til egne forbrukere, og arbeidskraft og ressurser omdirigeres fra verdiskapning til aktiviteter som hemmer velstandsutviklingen.
Dårlige fremtidsutsikter i Russland
I tillegg til forhistorie og naturgitte forhold tar Acemoglu og Robinson med graden av ekstraherende økonomi. La oss se på Russland. De første årene under Jeltsin-regimet var preget av optimisme og opportunisme. Optimisme på grunn av framveksten av moderne markeder og større fokus på produksjon av forbruksgoder, opportunisme fordi noen få ble veldig raskt rike ved å få tilgang til eiendom og ressurser som før var statlig eid til spottpris.
- FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
På kort tid vokste det fram en ny ekstraherende elite. Denne eliten krever sitt for ikke å flytte kapitalen ut av Russland. For eksempel er det 13 prosent skatt på lønnsinntekt mens kapitalavkastning skattlegges med 9 prosent. I Putin sin andre periode som statsminister ser vi konturene av et stadig mer kontrollerende regime, der en økende andel av verdiskapningen forbeholdes noen få på bekostning av de mange. Det lover ikke godt for Russland.
«Government is the problem»
Tilnærmingen til Acemoglu og Robinson begrenser seg imidlertid ikke til totalitære regimer. Det finnes andre og mer sofistikerte metoder for å få kontroll. En måte er å rette søkelyset bort fra hva som skjer i samfunnet. Ronald Reagens berømte utsagn «Government is not the solution to our problem; government is the problem» har preget amerikansk samfunnsdebatt i over 30 år. Konservative nyhetsformidlere som Fox News er raske til å kritisere offentlige velferdstiltak for å gjøre livet lettere for dem som har falt utenfor. Tilsvarende er de forsiktige med kritikk av private aktører. I USA kobles effektivisering av offentlig sektor ofte til reduksjon i antall offentlige, noe som har bidratt til liten reformvilje blant offentlig ansatte.
Og resultatet ser vi. Forskjellene i det amerikanske samfunnet øker og den økonomiske veksten har avtatt. Middelklassen, som tidligere var bærebjelken i den amerikanske økonomien, har fått redusert kjøpekraft, barna deres kan bare drømme om å komme inn på de beste universitetene etter hvert som offentlige bidrag til høyere utdanning faller og studieavgiftene vokser tilsvarende. Det lover ikke godt for USA.
Acemoglu og Robinson knytter vekst og velferd til dagens politikk. Derfor har tilnærmingen deres mer sprengkraft enn tidligere modeller på hvorfor noen land blir rike og andre land blir fattige.
Denne kronikken er et bidrag til NRK2s «Kapital – en temauke om global økonomi», som med noen av de beste dokumentarene fra verden over vil vi gi innsikt i verdens økonomi. I dokumentaren «Hans Rosling og sannheten om fattigdom» viser Hans Rosling illustreren den svenske statistikeren de store utviklingstrekkene i verden.
